Biologisk mangfold
Historisk sett har menneskenes jakt på dyr og sanking av planter for å skaffe mat, og dernest forvandlingen av villmark til åker for å dyrke mat, vært våre viktigste bidrag til artsutryddelse. Også i dag er jordbruk blant de største truslene mot det biologiske mangfoldet på landjorda, både i fattige og rike land. I fattige land er ønsket om å skaffe mer jord – både hos fattigfolk som trenger den for å overleve, og hos entreprenører som vil drive eksportproduksjon – blant de viktigste årsakene til at så vel regnskoger som våtmarker og andre artsrike naturtyper forsvinner. I rike land har det industrielle jordbruket i løpet av de siste 50-100 åra ført til at naturelementer som er viktige for det biologiske mangfoldet – som hekker, lebelter, åkerholmer, dammer og bekker – har forsvunnet fra jordbrukslandskapet i rasende tempo. Det samme gjelder hele naturtyper som – for å ta to eksempel fra Norden – lynghei og næringsfattige blomsterenger

Miljøgifter og forurensning
Også bruken av sprøytemiddel – som ikke bare rammer skadegjørerne de rettes inn mot, men også andre arter, inkludert dem som lever av skadegjørerne – har stedvis gått hardt ut over det biologiske mangfoldet. Samtidig er noen av dem kjent som helsefarlige for mennesker, mens mange andre mistenkes for å være det. Verdens helseorganisasjon WHO har anslått at tre millioner mennesker årlig blir akutt forgiftet av sprøyemiddel, hvorav 20.000 dør. De snikende virkningene på helse og forplantningsevne kommer i tillegg. Sprøytemiddel er heller ikke de eneste miljøgiftene som spres for å produsere mat. For eksempel inneholder fosfat – én av de tre viktigste komponentene i vanlig kunstgjødsel – alltid en del av det giftige tungmetallet kadmium, som dermed hoper seg opp i jorda.

Det intensive jordbruket – med store doser kunstgjødsel eller store mengder husdyrgjødsel fra mange dyr på lite areal – bidrar til en rekke andre forurensningsproblem. Grunnvannet kan bli forurenset med giftig nitrat. De samme forholdene bidrar til økt dannelse ikke bare av lystgass, men også av ammoniakk – som bidrar til forsuring. Dessuten fører for sterk gjødsling – enten med husdyr- eller kunstgjødsel - til at vassdrag blir utsatt for overgjødsling med næringssalter, hvilket igjen fører til tilgroing og oppblomstring av giftalger.

Vannmangel
Mange deler av verden opplever stor knapphet på vann. Under store deler av Kina, det indiske subkontinentet, det vestlige USA og andre områder synker grunvasstanden faretruende - enkelte steder med over en meter i året. Også på overfaltevann drives det rovdrift. Gulefloden i Kina når overhodet ikke fram til havet flere måneder i året - mens Coloradoelva i USA er redusert til en åttendedel av sin opprinnelige vannføring, med katastrofale følger for våtmarkene ved utløpet. Den viktigste årsaka til alt dette er jordbrukets umettelige vannbehov. 70 % av verdens forbruk av ferskvann går til vanning i jordbruket.

Ødelagt jord
Erosjon og forørkning er beskjedne problem i Norden, men alvorlige realiteter i mange land – rike så vel som fattige – som vi importerer mat fra. Til tross for at betydelige areal fortsatt blir nydyrka – som nevnt med til dels alvorlige følger for det biologiske mangfoldet – har det dyrka arealet i verden som helhet bare økt marginalt i løpet av de siste 30 åra. Det skyldes at andre areal har gått ut av produksjon . Dels har de blitt bygd ned, dels har de blitt ubrukelige på grunn av erosjon, saltopphopning etter kunstig vanning eller forgiftning, og dels har de, som i USA, bevisst blitt tatt ut av produksjon for å unngå ytterligere ødeleggende erosjon.

Ødeleggende fiskerier
Fiskeriene bidrar bare med mellom én og to prosent av menneskehetens føde, men sliter med minst like store problem som jordbruket. 70 prosent av bestandene det fiskes på globalt er allerede utnyttet til eller forbi bristepunktet. Men mange av fangstmetodene utgjør en like stor trussel mot andre deler av det biologiske mangfoldet i havet: mot arter som ”tilfeldigvis” havner i trålen, snurpenota eller drivgarnet, og mot bunnfaunaen som blir utryddet når redskapen dras fram over havbunnen

Sterkt økende transport
Samtidig som produksjonen skaper store problem, er ressursforbruket knyttet til transport og markedsføring av matvarer sterkt økende. Bare på åtte år, fra 1993 til 2001, har lastebiltransporten av matvarer i Norge økt med over 80 – åtti – prosent. Det henger ikke minst sammen med strukturendinger både i foredlingsindustrien og i dagligvarebransjen. De kan ha bisarre følger. En fisk som er fanget eller en potet som er dyrket én kilometer unna forbrukeren, kan først ha reist mange titalls mil i én retning for å fryses eller pakkes, så mange titalls mil i en annen til et sentrallager, før den legger bak seg ytterligere mange mil tilbake til butikken på stedet den kom fra. Vi trenger åpenbart andre måter å mette oss på, enn dem som er rådende i dag. Det må få følger både for hva vi spiser, hvordan det produseres og hvor det produseres.

Fattigdom
I de fleste deler av verden og gjennom flere tusen år har de som produserer mat hørt til de dårligst lønte. Så også i Norge i dag, der verken bønder, arbeidere i næringsmiddelindustrien eller de som sitter i kassa på supermarkedet akkurat er lønnsadel. Langt dårligere stilt er småbønder og landarbeidere i Sør. Ikke bare er de fattige - fattigere enn snittet av byfolk i de samme landa - men de er ofte like mye ofre for som årsak til svære miljøproblem, fra erosjon til sprøytemiddelforgiftning. Når maten vi kjøper fra Sør blir stadig billigere, som tendensen har vært i flere tiår, er det dem det går ut over. Vi har ikke bare et miljøproblem, men også et fattigdomsproblem på tallerkenen.