Denne artikkelen er skrevet av John Hille Hva er arbeidsreiseplanlegging? De engelske uttrykkene ”Transport Demand Management” (TDM) og ”Mobility Management” brukes ofte om arbeidsreiseplanlegging, men begge har en videre betydning. De brukes ikke bare om bedriftsbaserte tiltak der arbeidsreiser står i fokus, men også om tiltak som går ut på å begrense bilbruken mer generelt og der kommuner eller andre myndigheter kan være de sentrale aktørene. Nærmere vårt begrep ligger det amerikanske ”Commuting Programs”, selv om graden av planlegging og medvirkning fra medarbeidernes side i disse varierer. Det britiske uttrykket ”Travel Plans” betyr det samme som arbeidsreiseplaner slik ordet brukes her. På dansk brukes uttrykket ”pendlerplan”. på svensk "mobilitetsplan".
Tiltak for å minske miljøbelastningene ved tjenestereiser faller strengt talt utenfor vårt begrep. Disse blir seinere emne for en egen artikkel her i Redskapsbua. I mange bedrifter vil det likevel være naturlig å se de to tingene i sammenheng.
Den enkelte medarbeideren kan få tilgang på nye og billigere måter å reise på – dersom opplegget fører til at det blir etablert en kameratkjøringsordning eller en ny bussrute. Alternativt kan hun eller han få en oppmuntring til å gå eller sykle oftere – hvilket er minst like bra for helsa som for lommeboka. Eller kanskje muligheten til å jobbe hjemme noen dager og reise mindre overhodet. For virksomheten vil det ofte være en betydelig og direkte kronegevinst ved at en slipper utgifter til parkeringsplasser. Andre fordeler kan være friskere og mer opplagte medarbeidere, et positivt image og bedre tilgjengelighet for besøkende. Noen amerikanske bedrifter har dessuten opplevd en drastisk nedgang i gjennomtrekket etter at de innførte arbeidsreiseplaner.
For kollektivtransportselskap kan arbeidsreiseplanlegging bety flere passasjerer. For samfunnet betyr det mindre av alle de ulempene – kostnader til vegbygging, forurensning, kødannelser osv. – som følger av økende biltrafikk. Ettersom det vanligvis vil være rusjtidsbilismen som påvirkes, blir fordelene ekstra store.
For bedriften (og eventuelt arbeidstakernes organisasjoner) vil det være noen kostnader knyttet til det å gjennomføre en kartlegging av reisevaner, informere om og legge til rette for alternative reisemåter. Velger bedriften å bruke økonomiske ”gulrøtter”, koster dette også noe. Er prosjektet vellykket – dvs. at bilbruken og behovet for parkering minsker vesentlig - bør disse kostnadene være mindre enn gevinstene, særlig i bystrøk der grunnen er kostbar.
Noen av mulighetene arbeidsreiseplanlegging kan by på er umiddelbart mest aktuelle for store bedrifter. Det er helst de som kan tenkes å ”tilby” så mange nye passasjerer at det kan bli interessant for transportselskap å sette opp nye eller modifisere eksisterende ruter. Det er også i store bedrifter, med mange medarbeidere som kjører omtrent samme veg, at det er størst sjanse for å avdekke muligheter til kameratkjøring som ikke de aktuelle medarbeiderne visste om fra før. Flere mindre bedrifter innenfor et avgrenset område vil imidlertid kunne oppnå fordelene til de store dersom de klarer å gå sammen om kartlegging og oppfølgende tiltak.
I Nederland tok nasjonale myndigheter på slutten av 1980-tallet initiativ til flere forøk med arbeidsreiseplanlegging i bedrifter og offentlige virksomheter. Ett av disse har blitt særlig kjent. Det gjaldt administrasjonen for Rijkswaterstaat – den store statlige etaten som har det livsviktige ansvaret for diker og vannregulering – i provinsen Zuid-Holland. De flyttet i 1989 til et nytt kontorbygg, noe som førte til at reisevegen for flertallet av de ansatte økte betydelig. Normalt skulle dette ha medført en økning på 60 % i kjørte kilometer med bil, men arbeidsreiseplanen førte til at det ikke ble noen økning. Eksemplet illustrerer et viktig poeng, nemlig at arbeidsreiseplaner kan være særlig effektive når en bedrift skal flytte. Da må alle medarbeidere uansett tenke på hvordan de skal innrette seg i en ny situasjon: vanens makt blir mindre og potensialet for positive endringer større. – De statlig inspirerte forsøkene lyktes i å sette arbeidsreiseplanlegging på dagsordenen i Nederland, og en lang rekke bedrifter og virksomheter fulgte opp med egne planer på 1990-tallet. Det finnes i dag en nasjonal forening for arbeids- og tjenestereiseplanlegging i Nederland, men deres nettsider er bare på nederlandsk.
I løpet av de siste åra har det vært økende interesse for arbeidsreiseplanlegging også i andre europeiske land, inkludert Belgia, Tyskland, Frankrike, Sveits og Østerrike, som eksempelsamlingene nedenfor viser. Ikke minst har ”Travel Plans” blitt vanlige i Storbritannia, der statlige myndigheter har gått i bresjen ved å sørge for at over 1000 offentlige virksomheter har utarbeidet slike og ved å gi over 100 kommuner middel til å ansette rådgivere som bistår private bedrifter med det samme. På europeisk plan finnes en organisasjon – EPOMM eller European Platform on Mobility Management – som blant annet jobber for å fremme arbeidsreiseplanlegging, men slik navnet antyder har et noe videre mandat. EU støtter eller har støttet en rekke prosjekt på området. Det har blant annet skjedd gjennom Target-programmet og CORDIS-programmet og SAVE II-programmet, som har støttet utviklingen av en verktøykasse for arbeidsreiseplanlegging på nett-.
I Norge tok Næringslivets Hovedorganisasjon i 1998 initiativ til å få utredet arbeidsreiseplanlegging som en strategi for norske bedrifter (se litteraturlista), men dette ble i liten grad fulgt opp og begrepet er nok fortsatt ukjent for de fleste av NHOs medlemmer. Mer nylig har imidlertid SMART-prosjektet, som er et samarbeid mellom Syklistenes landsforening; NAF, Oslo Sporveier og Bilkollektivet, ansatt en rådgiver som skal markedsføre konseptet overfor virksomheter i Groruddalen i Oslo. Vi kjenner per dato heller ikke til mange erfaringer med arbeidsreiseplanlegging ”i bredden” fra svenske virksomheter (har noen tips om slike tas de imot med takk!). Vägverkets kontor i Borlänge utviklet i 2004 en arbeidsreiseplan for medarbeiderne, også med sikte på å inspirere andre virksomheter.
I Danmark har bl.a. Ingeniørhøjskolen i Horsens, Teknisk forvaltning i Aalborg kommune utviklet arbeidsreiseplaner. Miljøministeriet utarbeidet i 2002 en oversikt over et betydlig antall hovedsakelig offentlige virksomheter i Danmark som hadde tatt initiativ til det samme, men status for flertallet av disse er ukjent.
Firmaet Cogita i Odense (tidligere Miljøbutikken Den Grønne Tråd, som fikk etablert Danmarks første bildeleordning) tilbyr rådgivning til bedrifter som vil i gang med arbeidsreiseplanlegging. Kommunernes Landsforening har utarbeidet en brosjyre om temaet som kan bestilles.
En annen verktøykasse for arbeidsreiseplanlegging er laget med støtte fra EUs SAVE-prosjekt. Vi anbefaler dessuten en titt på den amerikanske Commuter Choice-sida, fordi den amerikanske erfaringsrikdommen og kreativiteten når det gjelder pisker, gulrøtter og andre tiltak er enorm – her kan du finne idéer som ingen på denne sida av Atlanteren har prøvd ennå.
Enda mer – ja nesten ufattelig – innholdsrik er The Online TDM Encyclopaedia, som produseres i Australia men har et globalt perspektiv. Et greitt sted å begynne i dette leksikonet er oversiktsartikkelen om ”Commute Trip Reduction”, men ellers finnes egne artikler om de fleste tiltak en kan forestille seg.
|