Denne artikkelen er skrevet av John Hille og Ishai Aldema
Sist oppdatert november 2003

Hva er et økosamfunn?
I korthet kan et økosamfunn defineres som et lokalsamfunn der innbyggerne lever på en måte som er tilpasset økologiske kretsløp og de naturlige betingelsene på stedet. Eller litt mer negativt formulert: et lokalsamfunn som både handler og er fysisk utformet for å belaste miljøet minst mulig. Det bør være mer enn ett miljøaspekt som er vektlagt. Det at man sparer energi, eller komposterer og dyrker økologisk, eller bygger hus av sunne materialer, er ting som hver for seg er bra, men ikke alene nok til å kalle en bosetting for et økosamfunn. Et økosamfunn prøver å nå bærekraftige løsninger på flest mulig områder, selv om det er få som lykkes med alt.

Mange vil tillegge at et økosamfunn skal være mer samfunn enn de fleste lokalsamfunn i dag. Det vil si at det skal være en større grad av sosialt fellesskap mellom dem som bor der. Du kan lese en dansk definisjon av økosamfunn, som fordrer flere dimensjoner enn den økologiske, her.

I praksis knyttes begrepet oftest til eksperimentelle bosettinger, med alt fra noen få til flere hundre husstander. Selve uttrykket "økosamfund" har hittil vært mest brukt i Danmark. I Sverige er det vanligere å tale om "ekobyar". Den norske oversettelsen av det siste er "økolandsby", som også har vært brukt en del her i landet. Tilsvarende er det vanlig å tale om "ecovillages" på engelsk, "écovillages" på fransk og "ökodörfer" på tysk. Alle disse uttrykkene leder tanken hen på en bosetting i bygdemiljø. Mange spennende eksperiment som passer til den første definisjonen foregår imidlertid i eller ved større byer. Uttrykket "økosamfunn" dekker slike forsøk uavhengig av om de skjer i by- eller bygdemiljø.

De fleste bosettinger som definerer seg selv som "økosamfunn", "ekobyar" eller lignende er helt eller i hovedsak nybygde som sådanne. Det finnes imidlertid eksempler på at folk i eksisterende boligområder, innenfor de fysiske rammene som disse gir, både har utviklet en høy grad av sosialt fellesskap og gjennomført et bredt spekter av økologiske tiltak. Det kan diskuteres om noen av disse burde kalles økosamfunn (Texasbyen i Haugesund, Hyldespjældet i Albertslund og Bergsjön i Göteborg kan stå som tre ellers svært ulike eksempel). Det er imidlertid én vesentlig forskjell mellom disse og det som vanligvis kalles økosamfunn. Det er at alle voksne som bor i de sistnevnte har valgt å slutte seg til dem, som fellesskap og som prosjekt. Selv om de mange eller de fleste av dem som bor i Texasbyen, Hyldespjældet eller Bergsjön deltar i noen av de sosiale og/eller økologiske aktivitetene, er dette en frivillig sak - en trenger ikke å identifisere seg med dem overhodet. Her vil vi reservere ordet økosamfunn for dem som forutsetter bevisst og forpliktende tilslutning. Disse kan også velge eksisterende bygninger som sin fysiske ramme (gjerne etter ombygninger for å gjøre dem mer miljøvennlige!) - hvilket det finnes eksempel på både fra bygde- og bymiljø.

Den formelle organisasjonsformen – hva folk juridisk sett slutter seg til – varierer økosamfunn imellom. Noen er organisert som borettslag (andelsboligforeninger, bostadsrättsföreningar), andre som andelslag (samvirkeforeninger hvis formål ikke bare er å forvalte boliger). Til og med kommandittselskap har forekommet, og noen samfunn har flere organisatoriske "lag" med ulike selskapsformer.


Hva er fordelene ved økosamfunn?
Økosamfunn har mye å by på både for miljøet, for samfunnet og for dem som bor der.

For miljøet kan det være tale om et lavere forbruk av energi og ikke-fornybare materialer, mindre utslipp av klimagasser, næringssalter og miljøgifter, og bedre livsvilkår for ville arter enn i annen bebyggelse. Hva det er lagt mest vekt på varierer økosamfunn imellom. De fleste legger vekt både på å spare energi og å skaffe i det minste en del av den fra fornybare kilder. De fleste legger også vekt på at materialene husene bygges av skal være sunne, hvilket umiddelbart har størst betydning for beboerne selv. Men mange velger også i størst mulig grad å bruke materialer som er lokalt produsert av lett tilgjengelige og nedbrytbare råstoffer (for eksempel halm og leire), og/eller av gjenbruksmaterialer. Det minsker behovet for ikke-fornybare ressurser utenfra. Mange legger vekt på å produsere en del av maten selv, og da nesten alltid med økologiske dyrkingsmetoder. Det minsker blant annet energiforbruket til transport og bruken av miljøgifter. Noen velger å rense avløpsvannet på stedet, eventuelt å bruke urin og i noen tilfeller kompostert avføring som gjødsel, hvilket minsker utslippene av næringssalter til vann. Når de bygger og dyrker, velger mange å ta vare på, eventuelt å skape eller gjenskape naturelementer som er viktige for det biologiske mangfoldet.

For storsamfunnet er det en kjempefordel at folk prøver ut nye måter å leve, samhandle og løse miljøproblemer på. Når man eksperimenterer, er det som regel noe som lykkes og noe som mislykkes. Hvilke løsninger som går, og hvor godt de går, vet man ikke noe om før noen tør å prøve det i praksis. Sosiale forsøk produserer massevis av nyttig kunnskap for resten av samfunnet. Det som går dårlig, er mest til sorg og møde for dem som prøver og feiler. De tabbene kan andre unngå. Det som går bra – noen ganger over all forventning bra – kan tas i bruk av flere, ganske gratis. Verden har til gode å se et økosamfunn ta patent på sin livsstil. Men ikke bare det: radikalt nye løsninger som lykkes, kan endre den politiske virkeligheten ved å flytte på forestillingene om hva som overhodet er mulig. Økosamfunn er en særlig viktig type forsøk, fordi de forsøker å finne helhetlige løsninger, som fungerer ut fra mange økologiske og sosiale hensyn.

For beboerne kan livet i et økosamfunn by på mange slags tilfredsstillelser. Beboere i Ekobyn Tuggelite i Sverige, som ble intervjuet åtte år etter etableringen, mente bl.a. følgende (sitert etter Tidäng 1992, se litteraturlista):

"Vad som absolut är viktigast här är hur bra det fungerar socialt. Det sociala livet är alltid under utveckling."

"Arbetslagen är något väldigt bra. Arbetsgemenskapen hålls kvar och arbetsdagarna är roliga. Jag har t.ex. varit med och grävt diken, fast jag aldrig gjort sånt förut. Det skulle vara et elände för oss att bo själva i villa, tänk när pannan går sönder. Här är det alltid någon som kan."

"Man känner att här är man någon. Och det finns känslor i husen. Men det är så himla svårt att sätta ord på vad det är som fungerar så bra."

"Toleransen hos folk är väldigt stor. Problemen tonas ner och man blir själv mer tolerant. Man klagar och så möts man av en översvallande vänlighet – och då kommer man av sig."

"Det är bra med en gemenskap som man själv väljer omfattningen av, inte som i kollektiv."

"Jag har en dröm om att det ska vara mer tanke på miljön och här får jeg respons för det."

"Det är en förmån för våra barn att få växa upp så här. Alla vuxna är engagerade i barnen."


Er det noen ulemper?
Det er knapt mulig å si at økosamfunn generelt skaper noen ulemper, verken for miljøet eller for samfunnet omkring. Noen av de miljøløsningene som noen økosamfunn bruker kan medføre ulemper, som likevel oftest er langt mindre enn fordelene ved de samme løsningene. Du kan lese mer om noe av dette i artiklene om bioenergi, solenergi, energisparing, naturlige avløpsløsninger, økologisk jordbruk og halmhus. Folk som går i gang med å etablere økosamfunn er vanligvis enda mer miljøbevisste enn snittet av dem som velger å satse for eksempel på nye fornybare energikilder eller på økologisk jordbruk, og som i noen fall gjør det av økonomiske grunner. Derfor vil økosamfunn gjerne satse enda mer på å unngå eller minimere mulige miljøulemper.

Én innvending som likevel har blitt reist mot en del økosamfunn, gjelder transport. Mange av dem som har vært med på å etablere økosamfunn, kommer fra byer og har "urbane" yrker. Samtidig ønsker de ofte å bli mest mulig selvforsynt med mat, leve nær naturen og kanskje prøve ut arealkrevende tiltak som økologisk avløpsrensing. Derfor er mange økosamfunn etablert enten i bygdemiljø eller helt i utkanten av en by. Da kan det bli lange arbeidsreiser. På den andre sida ser mange økosamfunn det som et viktig mål å skape arbeidsplasser på stedet, og noen har lyktes i stor grad med dette. Da blir avstanden til jobb tilnærmet null. Om en del av beboerne jobber på stedet mens en del reiser langt, er det ikke gitt at den gjennomsnittlige arbeidsreisen blir lenger enn for byboere flest. - Selv om regnskapet mht. persontransport skulle være negativt, hører det med til bildet at et økosamfunn som produserer mye av sin egen mat og som komposterer eller gjenbruker eget avfall på stedet, minsker behovet for godstransport.

Finnes det ulemper ved å bo i et økosamfunn? Mennesker er forskjellige. Det finnes sikkert noen som ville oppleve den graden av fellesskap som finnes i et økosamfunn – med dugnadsplikter, møter og den daglige sosiale nærheten til naboene som gjerne oppstår når man er med på et felles prosjekt, som en belastning. De fleste økosamfunn har imidlertid lite gjennomtrekk, hvilket tyder på at de som bor der har visst hva de gikk til og trives med det. Det finnes ellers mange avskygninger blant økosamfunn når det gjelder graden av fellesskap i dagliglivet. De fordeler seg over hele skalaen fra tilnærmede bokollektiv der folk normalt spiser sammen, til borettslag der det bare forventes litt flere dugnadskvelder og arrangeres litt flere møter enn i borettslag flest. I noen større økosamfunn finnes til og med mulighet for å velge ulike former for og grader av sosial og økonomisk tilknytning til fellesskapet.


Økosamfunn i verden
Hadde vi ikke definert et økosamfunn bl.a. som et prosjekt deltakerne bevisst slutter seg til, kunne det hevdes at det finnes hundretusener av økosamfunn i verden i dag, og at de fleste mennesker inntil nylig bodde i slike. Det vil si i landsbyer med bl.a. en høy grad av sosialt fellesskap, lokal selvforsyning med mat og fornybar energi, resirkulering av de fleste typer avfall og ingen bruk av kunstgjødsel, sprøytemiddel eller andre syntetiske kjemikalier. Det har da heller ikke manglet anklager om at de som vil skape økosamfunn sto for en urealistisk eller direkte reaksjonær lengsel etter fortida. Slike anklager var enda vanligere for 20 år siden enn i dag. Anklagen overser den helt vesentlige forskjellen at dagens økosamfunn bygger på frivillig tilslutning og dessuten vanligvis på en høy grad av indre demokrati, hvilket er noe annet enn å ønske seg tilbake til en situasjon der landsbylivet var bestemt av skjebnen og styrt av føydalherrer, prester og naturens luner. Den overser også det faktum at samtidig som de har søkt å lære noe positivt av fortida, har dagens økosamfunn i høy grad vært opptatt av eksperimentering og innovasjon. De har villet utvikle og teste nye og framtidsrettede teknologier så vel som organisasjonsformer.

Det er ikke lett å sette fingeren på når det første økosamfunnet i moderne forstand så dagens lys. Noen av trådene kan minst trekkes tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Allerede før dette finnes mange eksempel på "utopiske" samfunn, der mennesker søkte sammen for å skape en bosetting der de ville leve på en annen måte enn folk flest. Mange slike samfunn hadde trekk til felles med mange moderne økosamfunn, spesielt at de søkte en enda høyere grad av sjølberging enn det som var vanlig i samtida, og at de søkte andre og dypere former for fellesskap. Det siste kunne inkludere en helt felles, "kommunistisk" økonomi, hvilket er sjeldent i dagens økosamfunn. Før 1800 var slike sosiale forsøk nesten alltid knyttet til religiøse bevegelser. De største og mest varig vellykkede av dem fra 1700-tallet, i det minste i den vestlige kulturkretsen, skjedde i Nord-Amerika. Enkelte av disse har overlevd helt til våre dager. At de hadde lettere for å slå rot og overleve vest enn øst for Atlanteren henger både sammen med at det var mye lettere å skaffe jord og tilgang til andre naturressurser, og at den politiske og religiøse friheten for hvite mennesker var større. Noen av dem som grunnla slike bosettinger hadde rømt Europa nettopp av den grunnen.

Med den industrielle revolusjonen – og dermed i første omgang i Storbritannia, tidlig på 1800-tallet – oppstår forsøkssamfunn som ikke er motivert av noen radikal teologi, men derimot av en reaksjon på nye former for sosial elendighet og på det ekstremt usunne miljøet i industribyene. Mange av disse var inspirert av Robert Owen. Som direktør for Storbritannias største bomullsspinneri, i New Lanark utenfor Glasgow fra 1802, innførte han uhørte reformer: arbeiderne fikk gode boliger med lys og luft, sjukepenger, pensjoner, regulert arbeidstid og mer til. Forsøket var vellykket – også bedriftsøkonomisk – men det var et paternalistisk tiltak for bedriftens medarbeidere, ikke et prosjekt folk frivillig gikk sammen om. Det var derimot to utopiske samfunn den samme Owen tok initiativ til på 1820- og 30-tallet – New Harmony i USA og Harmony Hill i England. Begge havarerte etter få år, og det samme gjorde et stort antall andre forsøkssamfunn som ble startet av andre, uavhengig av Owen men inspirert av ham, fra 1830- til 1850-tallet. Bemerkelsesverdig ved en del av disse forsøkene er likevel at de foregrep dagens økosamfunn også ved å eksperimentere med ny teknologi, inkludert fornybare energikilder og forbedrede økologiske dyrkingsmetoder.

Owens samtidige og delvise meningsfelle i Frankrike, Charles Fourier, kom med svært detaljerte utkast til utopiske samvirkefellesskap (de skulle bl.a. ha akkurat 1620 medlemmer hver og bo i hus etter en ganske bestemt plan). Til forskjell fra Owen var han selv ingen handlingens mann, men i likhet med Owen inspirerte han en rekke andre som grunnla samfunn mer eller mindre etter hans modell, et par i Frankrike og atskillig flere i Nord- og Sør-Amerika. Fortsatt har både de materielle og de politiske vilkårene for slike eksperiment vært dårlige i det meste av det kontinentale Europa.

I Storbritannia ble det derimot grunnlagt dusinvis av utopiske fellesskap også gjennom andre halvdel av 1800-tallet, noen religiøst inspirerte (ikke minst av kvekere), noen sosialistiske, noen begge deler (inspirert for eksempel av Tolstoj) og noen først og fremst av ønsket om å komme "tilbake til jorda". Mange hadde som utgangspunkt at en kjøpte en gård (eller at en rik velgjører gjorde det) som av og til ble drevet kollektivt, men oftere stykket opp i parseller på noen få mål hver, mens en hadde varierende former for økonomisk samvirke for øvrig. Noen holdt det gående i flere tiår – en handfull har overlevd i en eller annen form til i dag. En oversikt over utopiske eksperiment i Storbritannia fram til 1945 finnes her. - Fra Storbritannia ved forrige århundreskifte stammer også et annet sosialt forsøk med noe felles med økosamfunnet, nemlig hagebyen, som skulle forene det beste ved by- og landlivet. Idéen ble kastet fram av Ebenezer Howard i 1898, og den første hagebyen - Letchworth - ble påbegynt i 1903. Dette var et eksperiment i en helt annen målestokk. Som Fourier hadde Howard en mening om det ideelle folketallet i Utopia, nemlig 32.000, og det er nesten nøyaktig folketallet i Letchworth i 2002. Hagebyen var aldri tenkt som noe viljesfellesskap, men andre aspekter - at folk skulle ha anledning til å dyrke jord enkeltvis eller sammen, at det hele ble drevet som et samvirkeforetak, og at en skulle være selvforsynt med arbeidsplasser - stemmer godt overens med ambisjonene for mange av dagens økosamfunn. Det kom flere "hagebyer" på begge sider av Atlanteren, men i dag er de helst et begrep i fysisk planlegging: det er lite igjen av den sosiale utopien.

Noe som peker mer direkte fram mot en del av dagens økosamfunn er de antroposofiske samfunnene som ble inspirert av tyskeren Rudolf Steiner fra 1920-tallet og utover. Dette var fellesskap som drev økologisk jordbruk (etter den særegne "biodynamiske" retninga), som var basert på økonomisk samvirke og ofte fylte en sosial funksjon ved å integrere psykisk funksjonshemmede i sin virksomhet. Enkelte av de antroposofiske samfunnene som ble etablert på denne tida – også i Norden, se nedenfor – finnes fortsatt i dag.

Mahatma Gandhi er en annen tenker fra første halvdel av det 20. århundret som har hatt stor innflytelse på en del av dem som seinere har etablert økosamfunn, både i hans hjemlige India og i Vesten. Dette gjelder både hans ikkevoldsfilosofi, hans ideal om et materielt enkelt liv og om sjølberging på landsbynivå. Det er fullt mulig å regne Gandhis egen ashram og andre forsøk som ble drevet av hans samtidige tilhengere i India som tidlige økosamfunn.

Økosamfunnet eller økolandsbyen som begrep oppstår likevel ikke før på 1970-tallet. Omkring 1970 kom også flere vidt ulike forsøk i gang som hver for seg har blitt berømte og viktige inspirasjonskilder for andre i de kommende tiåra. Det gjelder for eksempel Auroville (fra 1968) som ligger i Sør-India men fra første stund hadde en internasjonal karakter, og som i dag har ca. 1000 innbyggere fra 30 nasjoner. Det gjelder også The Farm i Tennessee i USA, som ble grunnlagt av 300 hippier fra California i 1971 og har omtrent samme folketall i dag. Til tross for navnet, kom The Farm etter hvert til å drive utrolig vidt spekter av både økonomiske aktiviteter og økologiske forsøk. Findhorn i Skottland ble startet alt i 1962, men da som et lite, åndelig fellesskap; det er først omkring 1980 at den begynner å omtale seg som økolandsby og etter hvert får mange flere beboere (i dag vel 400). Et par andre økosamfunn har som har blitt internasjonalt berømte, og som ytterligere kan vise hvor ulike prosjektene kan være, er Damanhur-landsbyen i Italia (fra 1977) – som i dag har ca. 850 beboere i fire undergrupper, hvorav den ene spesielt vier seg til økologisk forsking og innovasjon – og den permakulturelle Lebensgarten Steyerberg i Tyskland (fra 1985).

Ut over 1970- og 1980-tallet økte tallet på økosamfunn omkring i den vestlige verden sterkt. Mange av disse var primært opptatt av å finne et alternativ til bylivet, ved å drive jordbruk med sikte på en høy grad av sjølforsyning; mange hadde også et åndelig fellesskap. Det er sannsynligvis riktig å si at økosamfunnene i løpet av de siste 20 åra i gjennomsnitt både har blitt mer urbane og mer sekulære, samtidig som antallet fortsetter å øke. Det vil si a>t det er dannet flere samfunn der beboerne ikke har noe filosofisk til felles ut over et miljøengasjement og en interesse for å løse noen oppgaver i fellesskap. Og: at de nok vil dyrke litt selv, men baserer seg på andre levebrød. Derfor kan andre økologiske tiltak (for eksempel miljøvennlige byggemåter og energisparing) stå vel så sentralt som det som har med jorda å gjøre. Det har også kommet til reint urbane økosamfunn, der den fysiske rammen kan være en bygård eller noen rekkehus, og dyrkinga er begrenset til balkonger og bakgårder.

I 1991 ble det på dansk initiativ dannet et globalt nettverk av økosamfunn og organisasjoner med interesse for dem: Global Ecovillage Network (GEN). Det har i dag nærmere 300 medlemmer, hvorav om lag halvparten er enkeltstående økosamfunn, resten nettverk, forsknings-, støtte- eller interesseorganisasjoner. Tallet på økosamfunn omkring i verden er imidlertid mye større enn dette kunne tyde på: bare et lite mindretall er direkte medlemmer i GEN. Det finnes flere hundre økosamfunn i den rike verden alene. I den fattige verden finnes det også mange, men her er bildet også mer uoversiktlig. Noen av GEN-medlemmene i Sør er såleis nettverk som hevder å representere hundre- eller tusentalls økosamfunn: for eksempel 500 i Latin-Amerika som er tilknyttet "Red de ecoaldeas de las Américas", 350 i Senegal, Gambia og Guinea som er tilknyttet nettverket COLUFIFA; og hele 11.000 landsbyer på Sri Lanka der Sarvodaya-bevegelsen er aktiv. Men mange hhv. de aller fleste av disse er eksisterende landsbysamfunn der det pågår økologiske aktiviteter, snarere enn bosettinger som beboerne har dannet som et sosialt og økologisk forsøk. Ut fra vår strenge definisjon er det nok riktig å si at det finnes mange hundre økosamfunn i verden, hvorav flest i Nord; ut fra en noe løsere definisjon kan det hevdes å være mange tusen, hvorav flest i Sør.


Økosamfunn i Norden
I Norden finnes det ytterst få om noen eksempel på utopiske samfunn av noe slag før et stykke inn i det 20. århundret. Med litt godvilje kan kanskje den bosettingen som ble grunnlagt av den tyske Herrnhüter- eller brødremenigheten på Jylland i 1732, og som utviklet seg til byen Christiansfeld, plasseres i tradisjonen for religiøst inspirerte, utopiske bosettinger. Strikken skal tøyes enda lenger for å plassere noen av de små samfunnene som oppsto omkring bedrifter etablert av haugianere i Norge tidlig på 1800-tallet i samme kategori. Derimot deltok nordiske utvandrere med dissenterbakgrunn i etableringen av en del religiøst-utopiske samfunn i USA. Ett av de aller mest ambisiøse forsøkene på å etablere et sosialistisk utopisk samfunn der: Oleana i Pennsylvania, skyldtes også en nordmann – Ole Bull. Ingen av disse forsøkene har noen nærmere forbindelse til dagens økosamfunn.

Som i flere andre europeiske land er de tidligste fellesskapene i Norden som både kan sies å ha et bevisst økologisk og et sosialt perspektiv knyttet til den antroposofiske bevegelsen. To av disse hører til gjengjeld til de eldste fortsatt eksisterende økosamfunnene noe sted i Europa. Det gjelder Sólheimar på Island og Järna i Sverige. Begge disse kan spore sine røtter tilbake til omkring 1930, selv om det da i begge fall var snakk om noen få personer, som drev en mindre mangfoldig forsøksvirksomhet enn en kan finne på de samme stedene i dag. Bortsett fra disse, må en også i Norden fram til 1970-tallet for å finne flere eksempel på økosamfunn. Det gjaldt da oftest små grupper, som skaffet seg jord for å drive økologisk jordbruk – noen ganger også andre økologiske forsøk – i fellesskap. Det første av disse forsøkene som både hadde et stort omfang og som har overlevd til i dag, er Svanholm-kollektivet på Sjælland (fra 1978) med vel 100 beboere.

På 1980- og 90-tallet blir økosamfunnene både i Sverige og Danmark både langt flere og mer forskjelligartede, mens det skjer forholdsvis lite i Norden for øvrig. Eksperimentering med nye byggeteknikker, energisparing og nye fornybare energikilder står sentralt i mange av forsøkene.

Den første helt nybygde "ekobyn" i Sverige var Tuggelite i utkanten av Karlstad som sto ferdig i 1984 (enkelte kilder regner Rumpans fritidsby utenfor Sundsvall som den første, men der er det som navnet sier tale om fritidshus, ikke om et egentlig økosamfunn). Tuggelite fikk tre år etter følge av Solbyn ved Lund, og så av en rekke andre i åra like etter 1990. Et flertall av disse ligger enten i utkanten av byer eller, som f.eks.Understenshöjden i Stockholm, helt inne i eksisterende tettbebyggelse. Svenska Arkitekters Riksförening presenterer i sin "Ekoguide" fra 1996 allerede så mange som 20 "ekobyar". Noen fullstendig oppdatert oversikt over svenske økosamfunn finnes så vidt vi vet ikke, ettersom den svenske organisasjonen til fremme av slike – Ekoboföreningen Njord – ligger nede for tida. En liste som riktignok ikke er fullstendig, men som inneholder beskrivelser av de fleste økosamfunnene som ble etablert fram til 1998/99, er imidlertid tilgjengelig på nett. Disse beskrivelsene fokuserer mest på de økologiske innovasjonene, mindre på de sosiale, selv om disse også har vært viktige ved mange av de svenske ekobyene.

Danmark er nok likevel det nordiske landet som kan vise til de mest radikale eksperimentene, både sosialt og når det gjelder byggeteknikk. Én av de første og kanskje det mest radikale av alle var Økosamfundet Dyssekilde, som ble planlagt allerede i 1982 men der de første husa først sto innflyttingsklare i 1991. Det har i dag over 200 beboere i fem ulike bogrupper med vidt ulike eksperimentelle hus, ulike økonomiske tilknytningsformer og ulike grader av sosialt fellesskap. En annen viktig pionér var Andelssamfundet i Hjortshøj, planlagt fra 1986, men innflyttet først fra 1993. Også den har i dag over 200 beboere, men vil øke til ca. 500. Den lange tida fra konsept til realisering i disse og flere fall sier noe om utfordringene: en ny, større bosetting krever mye kapital, mange runder med planmyndigheter som skal godta radikalt nye løsninger, og enighet mellom mange initiativtakere som kan ha hver sine ideer og hjertebarn. Andre viktige og forholdsvis tidlige danske forsøk er Hertha Levefællesskab (DK-8464 Galten, tlf. +45-86 95 45 20) – et antroposofisk prosjekt påbegynt i 1987, og Vaarst Vestervang ved Aalborg, et noe mindre radikalt forsøk enn de før nevnte, som sto ferdig i 1991. Siden har det blitt atskillig flere. I Danmark finnes en høyst oppegående Landsforening for Økosamfund, som medio 2002 teller 50 medlemmer hvorav om lag 20 er eksisterende økosamfunn eller grupper i ferd med å danne slike, resten andre organisasjoner med interesse for eller tilknytning til økosamfunnstanken.

I Finland finnes bare to-tre økosamfunn, i Norge knapt noen, om en da ser bort fra et par små økologiske jordbrukskollektiv på 1970- og 80-tallet, før i 2002. Det finnes i Norge et fåtall klynger av hus som er bygd etter mer eller mindre omfattende økologiske kriterier, inkludert én som kalles "Økobygda" i Borge ved Fredrikstad, men det gjelder i alle tilfellene prosjekt unnfanget av en arkitekt, en utbygger og/eller en kommune, der andre så er invitert til å kjøpe tomter eller ferdige boliger. Altså ikke et viljesfellesskap. Solemstunet i Trøndelag er et norsk økosamfunn i foreløpig svært liten målestokk. Det første norske økosamfunnet i noe større målestokk som faktisk ser ut til å bli realisert, er organisasjonen "Kildens" prosjekt i Hurdal. Én av deltakerne i dette prosjektet har skrevet det neste avsnittet. "Kilden" har også tanker om et prosjekt nr. 2, som kanskje blir realisert i Hobøl.


HJELP! JEG VIL SETTE I GANG SELV
På hjemmesida til Landsforeningen for Økosamfund finnes en hel del ressurser for dere som har lyst til å gå i gang med et økosamfunnsprosjekt, inkludert en egen bolk om barrierene som er til for å overvinnes. I Norge er det Kilden som har kommet lengst i strevet for faktisk å få etablert et noe større økosamfunn, og som derfor har flest nyttige råd å gi til andre. Her kommer noen fra én av dem - Ishai Aldema:

Først bør en være en gruppe mennesker – selvsagt. Finne den rette blandingen mennesker, som alle mer eller mindre har lignende verdisyn på ting som for eksempel det å dyrke, bygge og kjøpe økologisk. Kilden Økosamfunn kan være et greit sted å starte: Ida Wadel, medlemssekretær i Kilden Økosamfunn tlf. 66 96 34 45. Her finner du folk som ser etter egnede eiendommer og det finnes også noen prosjekter pågang allerede. For vår del gjenstår de siste detaljene i kjøpekontrakten, samt den tidkrevende omreguleringen. Det kan være lurt å finne ut av hvor stor eiendom som er det ideelle for gruppen deres, reis gjerne på besøk i eksisterende økolandsbyer i Europa og ellers. Dette føler jeg vi burde se nærmere på her, for vi er faktisk midt i en enorm mengde utfordringer.

Allikevel kan vi snart sette opp midlertidige boliger av halm og tre (se skisse). Disse vil gi oss en bedre hverdag. Vi (par og to barn) bor nå på ett rom i felleshuset, og rent samlivsmessig er dette til tider meget slitsomt. Da kontrakten ikke er 100% klar er kjøpesummen ikke avklart enda, men ta høyde for at det kan skje med dere som med oss; Landbrukstaksten lå i starten som utgangspunkt for oss, da vi ikke her er ute etter å spekulere i salg og kjøp av hus, men derimot baserer dette på økologisk dyrkning til selvberging og på felles dugnadsinnsats.

Dette gjør at alt tar lenger tid og ikke gir noen stor økonomisk avkastning. Allikevel følte en rekke personer i bygda at prisen og salget forøvrig ikke var så positivt. Så langt har dette ført til en økning av prisen fra 1.8mill. til nærmere 5mill.

Dvs. at det vil ta lang tid til gården er vår. Selvsagt har vi også lånt penger til hester og div. verktøy, utstyr, traktor osv.

En annen ting vi kan lære av var at vi hadde en hjemmeside oppe lenge før salget og prisen var bestemt ved kontrakt, og dette fant noen ut og spekulerte i om kommunen hadde lovet noe uten at politikere var tatt med. Det vil si: publiser ingenting før du har det skriftlig( helst i tre eksemplarer), og ta ingenting for gitt, hverken fra offentlige eller private instanser før du har ting skriftlig og underskrevet av begge parter.

Vi har også lært at det å bygge økolandsby er en krevende prosess både tidsmessig og arbeidsmessig, og ting tar alltid lengre tid enn en først antar. Jeg vil også anbefale at en ikke setter igang delprosesser før en har planlagt og sett omfanget av de forskjellige delprosjekter en setter igang. En annen ting er å jobbe med de mellommenneskelige forhold fra starten av. Det er lett å være venner så lenge ting er fiksjon og drømmer. Men de mellommenneskelige konfliktene kommer garantert, og kan være ødeleggende dersom en ikke tar de i startfasen. Greier en dette er konflikter en spire til vekst for de involverte og prosjektet som helhet. Det er også viktig å holde visjonen våken gjennom hele prosessen. Denne kan være lett å glemme når en står til halsen i arbeid som skulle vært gjordt i går, og alle er nesten utslitt. Uansett prøver vi å se det faktum at med økolandsbyer har vi muligheten til å behandle jorden, dyrene og våre medmennesker med den respekt de fortjener, og kanskje utvikle en levemodell som også andre kan se verdien av og bruke.

Mer om midlertidige hus:

GENERELT
Hensikten med å etablere en midlertidig bebyggelse er å kunne etablere et fungerende felleskap; sosialt, arbeid, økonomi på et tidlig tidspunkt i prosessen. Dette samler kreftene på stedet – med alle de oppgaver som her skal gjøres og gir også anledning til å delta mer aktivt i oppbygging av den permanente økolandsbyen.

En midlertidig bebyggelse gir mulighet for å vinne egen erfaring med aktuelle økologiske byggemetoder. Det er valgt to strategier for å ivareta de økonomiske forhold;
- byggemetoder som muliggjør maksimal gjenbruk . (HOLZ100)
- byggemetoder som muliggjør en meget lav byggekostnad. (Halmhus).

HALMHUS 48 m2
Midlertidige halmhus gir mulighet for å utprøve nye løsninger. Hensikten er å oppnå lavest mulig byggekostnad og samtidig oppnå en fullverdig bostandard (energi/inneklimamessig). Enheten er beregnet på 2-5 personer og inneholder 2 soverom, lite toalettrom (komposttoalett), vindfang med garderobe, et åpent rom for opphold, spis, liten kjøkkenkrok og med stigetrapp opp til hems som både kan nyttes til lagring og til soveplass. Planløsningen kan tilpasses forskjellige behov. Halmveggene benyttes her som delvis bærende ( sk. "hybrid konstruksjon"), men hvor hovedvekt tas av en bærekonstruksjon. Her velges også en annen type fundament som det i denne sammenheng vil være interessant å utprøve; markisolasjon med poreglass og sementimpregnerte halmballer. Det er aktuelt å utprøve halmisolert golv i kombinasjon med fiberarmert leiregolv. Halmvegger pusses med leirepuss. Tak isoleres med innblåst treflis tilsatt kalk. Alle konstruksjoner monteres slik at bygget kan demonteres og materialer gjenbrukes.



Gode eksempel fra Idébankens database

Andelssamfundet i Hjortshøj
DR Friland
Ekobyn Tuggelite
Fellesskap og økologi i Munksøgård
Solbyn ved Lund
Solemstunet - spirende økolandsby i Trøndelag
Sólheimar - Den første økolandsby
The Findhorn Community and Foundation
Understenshöjden - En urban øko"landsby"
Økosamfundet Dyssekilde

Litteratur om økosamfunn i Idébankens bibliotek

Tidsskrift
LØS-Net (Tidsskrift for Landsforeningen for Økosamfund)

Bøker og rapporter
Bech-Danielsen, Claus; Jens Schjerup Hansen og Ole Michael Jensen 1997: Økologisk byggeri i de nordiske lande
Blum, Jacques og Inger Sjørslev 1979: Experiments in Living
Conrad, Jillian 1997: Eco-Villages and Sustainable Communities
Dansk Byplanlaboratorium 1995: 21 gode eksempler på byøkologi
Diggers and Dreamers Publications 1997: Diggers and Dreamers - The Guide to Communal Living
Grindheim, Barbro og Declan Kennedy 1998: Directory of Eco-Villages in Europe
Günther, Folke 1989: Ekobyar - Ekologiskt anpassad och resurssnål bebyggelse
Helberg, Niels 1991: Internationale byøkologiske initiativer
Landsforeningen for Økosamfund 1997: Økosamfund i Danmark 1997 - Bud på bæredygtig udvikling
Landsforeningen for Økosamfund 1998: Velkommen til fremtiden
Lindberg, Jakob og Nina Munkstrup 1991: Internationale byøkologiske initiativer
Munskstrup, Nina og Jakob Lindberg 1996: Byøkologisk guide til København og omegn
Scheldon, Erik og Connie Honoré 1994: Økologisk byggeri, praktiske erfaringer
Thomsen, Leif 1989: 40 års kamp for alternative samfund
Thurell, Søren 1996: SARs Ekoguide
Veysey, Laurence 1973: The Communal Experience

Merk at noen av publikasjonene omhandler økologisk byggeri i videre forstand, dvs. at bare noen av prosjektene som omtales er egentlige økosamfunn. Omvendt omhandler noen sosiale forsøkssamfunn i videre forstand, dvs. at bare noen av prosjektene som omtales integrererer økologisk tenkning.