|
Hva er grønn innkjøpspolitikk? Hva er fordelene? Finnes det ulemper? Grønn innkjøpspolitikk i verden Grønn innkjøpspolitikk i Norden |
Hvem vet mer om grønn innkjøpspolitikk? HJELP! Jeg vil sette i gang selv! Gode eksempel fra databasen Litteratur i vårt bibliotek |
Denne artikkelen er skrevet av John Hille Hva er grønn innkjøpspolitikk? Alle de viktige substantivene ovenfor bør tolkes videst mulig. Organisasjonen kan være en bedrift, en offentlig instans eller et frivillig lag. Miljøforhold gjelder ikke bare egenskaper ved det ferdige produktet, men også hva som skjer under produksjonen og hvilke ressurser som går med. Produktene kan enten være varer eller tjenester – alt fra blyanter til reiser og forsikringstjenester.
En god grønn innkjøpspolitikk går likevel ett skritt lenger en alt dette antyder. Den omfatter også en politikk for ikke-innkjøp. De produktene som belaster miljøet aller minst, er dem som ikke trenger produseres. Derfor er den grønne innkjøperens første bud å spørre om dette kjøpet strengt talt er nødvendig, eller om behovet kan dekkes på en annen måte.
Et miljøfokus kan også føre til at en får øynene opp for løsninger som en ellers ikke hadde vurdert i det hele tatt. For eksempel å kjøpe brukt. Eller å bytte ut éngangsartikler med ting som kan brukes om igjen. Eller å ta tog i stedet for bil eller fly til møter. Fordelene for samfunnet i stort består i at etterspørsel etter miljøriktige produkt påvirker leverandørene til å utvikle eller tilby dem. Naturligvis er påvirkningskraften størst når det er en stor kunde, eller kundegruppe, som innfører en grønn innkjøpspolitikk. Da det store tyske bladhuset Axel Springer-Verlag på begynnelsen av 1990-tallet signaliserte at de heretter ville ha klorfritt papir, fikk nordiske papirprodusenter fart på seg som olja lyn med å tilby det. Da det samme konsernet litt seinere gikk videre og ville ha garanti for at papirråvaren kom fra bærekraftig skogbruk, var det mange som fikk det travelt med å miljøsertifisere skogsdrifta. Men også mindre organisasjoner enn Springer-Verlag har påvirkningskraft. Ofte er mer miljøvennlige produksjonsmåter ikke vesentlig dyrere, eller t.o.m. billigere, enn dem som er gjengs til enhver tid. Det kan være rein treghet og gammel vane som gjør at bedrifter fortsetter i gamle spor. Da kan utsikten til å miste bare en liten del av markedet, eller sjansen til å kapre noen prosent ekstra ordre fra miljøbevisste kunder, være nok til at en leverandør legger om. Mindre organisasjoner kan også få stor påvirkningskraft om de slår seg sammen. Da sju kommuner i Västernorrlands län i 1994 gikk sammen om å lage en perm med felles miljøkrav til produkt de skulle kjøpe, var det en begynnelse. Men da denne permen etter hvert ble tatt i bruk av over halvparten av kommunene i Sverige, begynte også leverandører i hundretall å abonnere på den. De som ikke oppfylte kravene kunne glemme – ikke én liten kommune, men store deler av svensk offentlig sektor, som potensielle kunder. Selv en svært liten organisasjon som handler alene, har påvirkningskraft i det små. Når Idébanken handler til lunsj hos den lille kjøpmannen på hjørnet og forklarer at vi helst vil ha økologiske matvarer, er han ikke sjelden villig til å ta dem inn. Dermed kan også andre kunder få tilbudet – og om flere kjøpmenn begynner å etterspørre økologiske varer, blir det fristende for flere bønder å legge om til økologisk drift.
En spesiell og radikal form for grønn innkjøpsordning er den ”Teknikupphandlingen” som har vært drevet i snart et tiår av statlige myndigheter i Sverige (administreres i dag av Statens energimyndighet). Her utlyses gjerne anbud på produkt som ennå ikke finnes – dvs. som må realisere en kombinasjon av svært høy miljøeffektivitet med overkommelig pris, bedre enn noe som finnes på utlysningstidspunktet. De som vil være med i konkurransen må altså lage en prototyp – dernest får vinneren en bestilling på noen hundre eller noen tusen eksemplar. Teknikupphandlingen har faktisk lyktes i å bringe fram nye og bedre varianter av alt fra kjøledisker til solvarmeanlegg.
De største merkostnadene vil gjerne påløpe om en stiller så vidt radikale miljøkrav at de bare oppfylles av produkt som ligger helt i den teknologiske utviklingsfronten. Det vil gjerne si at det ennå bare er én eller et fåtall mulige leverandører, at disse bare lager produktene i små serier eller på bestilling, og at de har hatt betydelige utviklingskostnader som de gjerne vil ha dekket inn. De som kjøper slike ”spissprodukt” er med på å bygge et bredere marked som antakelig vil føre til at produktene etter hvert blir billigere, kanskje like billige som de gjengse i dag. Dermed gjør de samfunnet en ekstra stor tjeneste. For en bedrift er det naturligvis ergerlig at det da ikke bare er en selv som får nyte godt av det – tvert imot bidrar en, ved å kjøpe i dag, til at alle konkurrentene kan kjøpe billigere i morgen. Det er kanskje ikke tilfeldig at offentlige innkjøpere har vært mer frampå enn private når det for eksempel gjelder å kjøpe miljøeffektive kjøretøy eller å delta i en del av de ”teknologianbudsrundene” som er kjørt i Sverige for å påskynde utviklinga av miljøvennlige produkt.
En grønn innkjøpspolitikk krever selvfølgelig, i likhet med alt annet, også noe tid. For det første skal den utarbeides, og en skal bestemme seg for hvilke miljøkrav en vil sette til ulike produkt. Heldigvis finnes det i dag mange ”snarveger”, i form av ferdig utarbeidede forslag til kravlister både fra miljøorganisasjoner, offentlige og halvoffentlige organisasjoner (se nedenfor). Alle som gjør innkjøp skal sette seg inn i politikken (men ikke nødvendigvis i alle detaljene), og det blir noen flere spesifikasjoner som skal innarbeides i anbudsdokument. På den andre sida: om en lykkes med ”ikke-innkjøpsdelen” av politikken, og miljøkravene ellers medfører at en kjøper mer holdbare produkt, blir det faktisk noe færre innkjøp å bruke tid på.
Det landet der grønn innkjøpspolitikk sannsynligvis har fått størst utbredelse, særlig innen privat sektor, er Japan. Ca. 2000 bedrifter – inkludert mange av de største og mest kjente som NEC, Sony, Toyota, Honda, Nippon Steel, Canon, JVC, Nissan og Mitsubishi – deltar i et ”Nettverk for grønne innkjøp” der også flere hundre kommuner og staten er med. Dette skal også sees i sammenheng med at Japan er det landet i verden der klart flest bedrifter er miljøsertifisert etter den internasjonale ISO-14000 standarden. Men også samtlige statlige institusjoner i Japan er fra 2001 pålagt å ha en grønn innkjøpspolitikk.
Både i Europa og i Nord-Amerika finnes det også mange mange eksempel på at private bedrifter har innført en grønn innkjøpspolitikk, ofte i forbindelse med at de har miljøsertifisert seg. På begge sider av Atlanteren gjelder det nok likevel at offentlige aktører i noe større grad har vært stubbebrytere, og avgjort at deres politikk har vakt mest omtale og debatt. I USA har den føderale regjeringa tatt flere initiativ for å påvirke produktutviklinga innenfor ulike varegrupper, og dessuten innført merkeordninger. Det mest kjente eksemplet på begge deler er ”Energy Star”-merket for apparater og bygninger, som ble innført i 1992 og der Clinton-administrasjonens beslutning om at samtlige ca. én million PC’er som regjeringa årlig kjøpte måtte ha dette merket, medvirket til at så å si alle på markedet i løpet av få år klarte det. I Europa har flere tusen kommuner, regionale og statlige myndigheter i løpet av de siste ti åra fått en mer eller mindre omfattende grønn innkjøpspolitikk. I Tyskland og Østerrike er, liksom i Japan, alle statlige institusjoner pålagt å ha én – i Danmark (se neste avsnitt) gjelder samme krav også for kommuner.
Grønn innkjøpspolitikk i offentlig sektor har i stor grad vært direkte eller indirekte politisk framdrevet. (I mange enkeltfall har initiativet kommet fra byråkratiet, men da gjerne som respons på tilbud eller innspill fra andre offentlige organ er politisk pålagt å arbeide med det.) I privat sektor har grønn innkjøpspolitikk svært ofte skjedd som ledd i et arbeid enten med å miljøsertifisere egen virksomhet eller å få miljømerket egne produkt. Da må en gjerne stille miljøkrav til underleverandørene. På begge områder er det nokså klart at Norden, og da spesielt Sverige og Danmark, ligger langt framme. Den politiske miljøinteressen har lenge vært høy – særlig i Sverige og Danmark. Danmark var bannerfører for en flerårig kamp innad i EU for å øke offentlige virksomheters spillerom for å stille miljøkrav. En dansk undersøkelse fra 2001 viser at et klart flertall av offentlige virksomheter der, liksom i Sverige, enten hadde eller var i gang med å innføre en grønn innkjøpspolitikk. Dette var de for øvrig pålagt ved dansk lov å gjøre innen utgangen av samme år. Noe flertall av offentlige virksomheter et det nok ennå ikke tale om i Norge, selv om mange også her er i gang.
Hva gjelder privat sektor, har Norden dels en miljømerkeordning for produkt (Svanen) som til nå har hatt langt større gjennomslag og dekt flere produktgrupper enn f.eks. EUs ”blomst”. Bedrifter som selv ville oppnå Svanen har hatt et incitament til å stille miljøkrav ved innkjøp. Det at miljømerket finnes, har samtidig lettet denne jobben for noen av dem – idet de kunne implementere deler av en grønn innkjøpspolitikk ved å kreve Svanemerkede produkt. Ennå viktigere er det trolig at nordiske bedrifter ligger langt framme når det gjelder miljøsertifisering. Av 40.000 bedrifter i verden med ISO 14000-sertifikat (medio 2002) er hele 4300 nordiske – dvs. flere enn i Tyskland og over dobbelt så mange som i USA. Her er igjen Sverige og Danmark førende, med hhv. ca. 2400 og 1000 sertifiserte bedrifter, mot 700 i Finland og vel 300 i Norge. Av 3900 EMAS-registrerte bedrifter i EØS-området er 246 svenske, 170 danske, 69 norske og 40 finske: nok en gang flere enn folketallet skulle tilsi, særlig i Sverige og Danmark.
Næringslivets hovedorganisasjon har en kontaktperson for medlemsbedrifter som er opptatt av miljøriktige innkjøp og har lagt ut et forslag til spørsmålsliste overfor leverandører på sitt nettsted (klikk Miljø og energi > Miljø > Miljøkrav ved innkjøp). For kommuner er Kommunesektorens innkjøpsform, KSI, et stoppested når det gjelder innkjøpspolitikk og –verktøy. KSI har i noen grad samarbeidet med kommuner om grønne innkjøp, men det ligger (ultimo 2002) ikke noe stoff om dette temaet på deres nettsider (del av Kommunenes sentralforbunds nettsted). Noe stoff om grønne innkjøp i staten finnes på Miljøverndepartementets Grønn stat-sider. Ellers er Fylkesmannen i Vestfold trolig den statlige instansen i Norge som har arbeidet mest med grønne innkjøp, også i samarbeid med GRIP. Les mer her. I Danmark har Miljøstyrelsen utarbeidet veiledninger for offentlige innkjøpere, som dekker flere og bredere produktgrupper enn dem GRIP tilbyr i Norge. En annen viktig dansk ressurs er Grønt IndkøbsNet, som retter seg både mot offentlige og private innkjøpere. I Danmark finnes foreløpig flere eksempel enn i Norge på at bruk av økologiske matvarer inngår i en grønn innkjøpspolitikk. Det byr gjerne på noen spesielle utfordringer. Mer om hvordan danske kommuner takler disse utfordringene kan du lese her. I Sverige var ”Västernorrlandspärmen” – en manual utarbeidet av Kommunförbundet Västernorrland – i en årrekke selve ”bibelen” for offentlige grønne innkjøp. Etter 2001 blir den ikke lenger oppdatert, da den statlige Delegationen för ekologiskt anpassad upphandling ( EKU-delegationen) har utarbeidet et nytt nettbasert verktøy for grønne innkjøpere. EKU-delegationen var imidlertid et midlertidig organ, og det er meningen at ansvaret for videreutviklingen av dette verktøyet, og for det tilhørende nettstedet, skal overtas av andre f.o.m. 2003. I Sverige finnes foreløpig flere eksempel enn i Norge på at organisasjoner og kommuner har inført en grønn reisepolicy. Her kan du lese Svenska naturskyddsföreningens forslag til hvordan en slik kan utformes, og hvordan hhv. Naturskyddsföreningen i Övertorneå og Ulricehamns kommun har gjort det i praksis. På europeisk plan er ICLEIs Ecoprocura-program et viktig initiativ for å utveksle erfaringer og utvikle verktøy til grønne innkjøp. EUs sider om offentlige anskaffelser inneholder noe stoff om grønne innkjøp og mye om regelverket for øvrig (som også grønne offentlige innkjøpere må forholde seg til). Et globalt perspektiv på grønne innkjøp finner en hos FNs miljøprogram UNEP.
Miljømerking:
Har bedriften eller organisasjonen bestemt seg for dette, har dere én fordel framfor offentlige instanser. Dere står juridisk sett fritt til å kjøpe akkurat hva dere vil av hvem dere vil, med eller uten anbudsrunde.
For kommuner Offentlige innkjøpere har noen hensyn å ta som private slipper, nemlig de kravene som følger av EUs konkurranseregler. Disse bestemmer (1) at offentlige innkjøp over visse beløpsgrenser – i de fleste men ikke alle fall € 200.000 eller ca. 1,5 mill. NOK – skal legges ut på anbud i hele EØS-området; og (2) at det er visse regler for hvilke miljøkrav som kan stilles i slike anbudsinnbydelser og hvordan miljøkvaliteter kan tas hensyn til når leverandøren velges. I noen norske kommuner har dette blitt opplevd som en alvorlig begrensning – nærmest et forbud mot å føre en grønn innkjøpspolitikk. Det er helt misforstått (og i parentes bemerket, en ganske særnorsk holdning. I danske kommuner har jeg møtt den holdningen at: ja vel, om Brussel ikke mener vi kan stille de miljøkravene vi vil, så er det vi som skal flytte Brussel og ikke omvendt! – noe de faktisk, ved hjelp av den danske staten, et stykke på veg har klart. Noe lenger sør har en ganske enkelt gitt en god dag i hva Brussel måtte mene, eller brukt fantasien på å omgå reglene. Som i Italia ved å utlyse kontrakter for vegbygging i porsjoner à 600 meter, og dermed smyge seg under EUs beløpsgrense.) Det er noen vesentlige sider ved en grønn innkjøpspolitikk som EU-regler overhodet ikke berører:
Et litt mer komplisert spørsmål enn de klare minstekravene som kan stilles i anbudsinnbydelsen gjelder vurderingen av anbud som kommer inn, og der flere leverandører oppfyller disse kravene. I utgangspunktet skal offentlige innkjøpere da enten velge det billigste anbudet eller det som er ”økonomisk mest fordelaktig” etter en totalvurdering. Hvorvidt miljøforhold som ikke medfører direkte økonomisk gevinst eller tap for kjøperen kan trekkes inn i denne vurderinga har vært uklart. En dom i EU-domstolen fra september 2002 gjør det imidlertid klart at dette i noen utstrekning er mulig. Saka gjaldt konkurransen mellom Swebus og det kommunale busselskapet i Helsingfors om kontrakten for kjøring av en bussrute i byen. Swebus kom med den laveste prisen, men Helsingfors kommune tildelte sitt eget busselskap kontrakten fordi det kunne stille med busser som laget mindre støy og hadde lavere NOx-utslipp. Swebus klaget. I dette tilfellet hevdet faktisk Helsingfors kommune for EU-domstolen – som ett av en rekke argument – at den hadde økonomisk fordel av de lavere utslippene gjennom lavere helseutgifter. Dette momentet er imidlertid ikke nevnt i selve domsslutningen, der kommunens vektlegging av miljøforhold på mer generelt grunnlag fastslås å være legitim. Det går samtidig fram at en slik vektlegging må være objektiv og gjennomskuelig, som den var i dette tilfellet – der pris, spesifikke NOx-utslipp og støynivå alle ble omregnet til poeng etter forhåndbestemte formler. Det er imidlertid forskjell på en enkelt dom og avklart rettspraksis. Hvor langt en kan gå i å vektlegge miljøkrav under tildeling av kontrakter, er m.a.o. fortsatt noe av et åpent spørsmål. Det kan bare avklares ved at flere offentlige innkjøpere – for eksempel din kommune? tar mot til seg og tester grensene. Her er noen eksempel på hvordan nordiske kommuner har formulert eller beskrevet sin grønne innkjøpspolitikk. Framstillingene er vidt ulike – hvilket i seg selv kan være til ettertanke – men alle er de fem nedenfor er tatt med fordi de har fanget opp noen moment som er vesentlige, men likevel kan være ”lette å glemme”.
Bydel Gamle Oslo |
|