|
Hva er økologisk jordbruk? Hva er fordelene? Finnes det ulemper? Økologisk jordbruk i verden Økologisk jordbruk i Norden |
Hvem vet mer om økologisk jordbruk? HJELP! Jeg vil sette i gang selv! Gode eksempel fra databasen Litteratur i vårt bibliotek |
|
Denne artikkelen er skrevet av John Hille Det finnes både ideelle og juridiske definisjoner av hva økologiske jordbruk er for noe. Her er én ideell definisjon: I økologisk landbruk tilstrebes et selvbærende og vedvarende agro-økosystem i god balanse. Systemet baseres mest mulig på lokale og fornybare ressurser. Økologisk landbruk bygger på et helhetssyn som omfatter de økologiske, økonomiske og sosiale sidene ved landbruksproduksjonen, både i lokalt og i globalt perspektiv. I det økologiske landbruket betraktes naturen som en helhet. Mennesket har et moralsk ansvar for å drive landbruket slik at kulturlandskapet utgjør en positiv del av naturen. Dette er hentet fra innledningen til det norske regelverket for økologisk jordbruk. Det er utgitt av Debio - organet som ser til at økologiske bønder driver som de skal. Men når Debio skal avgjøre om bønder skal få lov til å selge produktene sine med et eget merke som forteller at de er økologiske, holder ikke så generelle formuleringer. Selve regelverket, som forteller hvordan bønder får lov til å drive om produktene skal selges som økologiske, er derfor både detaljert og omfattende. Dette er den juridiske definisjonen. De tre mest sentrale reglene er nok at bøndene ikke må bruke kunstgjødsel, kjemiske sprøytemiddel eller genmodifiserte organismer. Om de driver med husdyr, må fôret være dyrka uten kunstgjødsel eller sprøytemiddel, og det må ikke komme fra genmodifiserte planter. Det finnes også en lang rekke andre regler, blant annet om bruk av medisiner, om dyrevelferd, om hvor mye kraftfôr det er lov til å gi dyra (selv om det er økologisk dyrka) osv. Vil en drive i pakt med den ideelle definisjonen ovenfor, er det imidlertid ikke nok å overholde "nei-lista". Det gjelder først og fremst å si ja til tiltak som tar vare på naturen og gir en god ressurshusholdning. Regelverket anbefaler også en mengde slike tiltak, men i noe rundere ordelag. Eksempel på ting som hører naturlig til økologisk drift er: å drive allsidig, å praktisere vekstskifte og å utnytte mest mulig av gårdens egne ressurser, inkludert gjødsel, planterester og organisk avfall, ved å føre dem tilbake til jorda ("kretsløpstenking"). Dessuten bør en ta vare på naturelementer som verner mot forurensning og/eller øker det biologiske mangfoldet (for eksempel kantsoner med trær og busker, dammer, bekker og åkerholmer). I et helhetlig økologisk perspektiv er det også viktig å minske forbruket av energi - spesielt av olje. Dessuten er det bra om en kan redusere mengden av ressurser som går med til lage maskiner og andre produksjonsmiddel. Dette sier det norske regelverket foreløpig mindre om. Noen bønder har også tatt fatt i disse problemene, for eksempel ved å bruke treflis til å varme opp drivhus, drive traktoren på rapsolje eller delta i maskinringer slik at hver og én slipper å kjøpe så mange maskiner. Vi vet imidlertid ikke hvor mange økologiske bønder som gjør noe av dette. Et annet problem er at matvarene ofte blir transportert svært langt fra bonden og fram til butikken. Heller ikke dette sier regelverket noe om, men det er klart at mange økologiske bønder prøver å gjøre noe med det, ved å foredle produktene lokalt og/eller selge dem direkte til forbrukere i nærområdet. Noen andre begrep: Tidligere ble uttrykk som "alternativt" eller "biologisk" jordbruk brukt i samme betydning som "økologisk" har i dag (dvs. at de to mest grunnleggende kravene, før genmodifiserte organismer dukket opp, var at en ikke brukte kunstgjødsel eller kjemiske sprøytemiddel). I dag er ordet "økologisk" jordbruk enerådende i skandinaviske språk som generelt uttrykk for jordbruk der en unngår disse tingene. (På flere andre europeiske språk brukes derimot varianter av "biologisk", og på engelsk "organic"). Det finnes et sunt mangfold av retninger innenfor det økologiske jordbruket. Noen eksempel er organisk-biologisk jordbruk, biodynamisk jordbruk og permakultur. De som driver organisk-biologisk, biodynamisk eller med permakultur oppfyller kravene til økologisk drift, men har hver sine idéer i tillegg. Litt mer om disse retningene nedenfor. Konvensjonelt jordbruk er det vanlige uttrykket for jordbruk som ikke drives økologisk. Noen ser sikkert fram til dagen da økologisk jordbruk blir kalt konvensjonelt, og resten for "kjemisk jordbruk" eller "giftjordbruk". Nedenfor skal vi likevel være konvensjonelle og kalle det konvensjonelt. I økologisk hagebruk følger en de samme prinsippene som gjelder for økologisk jordbruk i større skala. Hva er fordelene ved økologisk jordbruk? Økologisk jordbruk medfører en lang rekke fordeler for miljøet. Om bønder og hagedyrkere bare overholder de tre mest grunnleggende kravene, betyr det:
Økologiske bønder vil og må ta større hensyn til dyrevelferd enn andre. De kan bl.a. ikke holde høns i bur, og alle slags husdyr må kunne leve et naturlig liv i større grad enn det som kreves innenfor konvensjonelt jordbruk. Det har vært mye diskusjon om hvorvidt økologisk mat er bedre for helsa enn annen mat. På ett punkt kan det ikke være noen tvil: økologisk dyrka mat inneholder ikke sprøytemiddel, som det ofte finnes rester av i annen mat, spesielt frukt og grønnsaker. Om det finnes helsefarer ved å spise GMO (der er omstridt) unngår en også dem ved økologisk mat (i Norge kan en riktignok i prinsippet nesten unngå dem også ved annen mat, ettersom mat som inneholder mer enn 2 % GMO skal være merket). Når det gjelder innhold av vitaminer og mineraler er bildet mer uklart: økologiske grønnsaker inneholder litt mer av noen, litt mindre av andre. Derimot inneholder de gjennomgående mindre av potensielt helsefarlige stoff som nitrat og nitrosaminer, fordi økologiske grønnsaker ikke blir gjødslet så sterkt med nitrogen. Økologiske bønder har også strengere begrensninger enn andre når det gjelder å gi dyra syntetiske medisiner som antibiotika. Når dyrå får mye antibiotika, utvikler bakterier fortere motstandskraft mot disse medisinene, slik at de heller ikke kan kurere sjuke mennesker. Fenomen som kugalskap og munn- og klovsykeepidemien i 2001 har skapt økt interesse for økologisk mat. Disse koplingene er kanskje ikke alltid like velbegrunnet. Husdyr hos økologiske bønder kan godt smittes av munn- og klovsyke. Den sjukdommen er dessuten ikke skadelig for mennesker. Årsaka til kugalskapen er at kyr har blitt fôra med rester av døde dyr, og det har i Norge vært forbudt for alle bønder - konvensjonelle som økologiske - helt siden 1991. Men samtidig er det klart at om alle bønder drev økologisk i ånden, ville det foregå mindre langveis transport av dyr. Dermed ville det bli noe mindre risiko for spredning av slikt som munn- og klovsyke enn i dag. Det er også lov til å tro at ingen ekte økologisk bonde ville ha funnet på noe sånt som å gjøre kua si til kannibal, og dermed utsette den for kugalskap. Det er kanskje heller ikke trolig at en økologisk bonde vil stå for det neste naturstridige påfunnet som gjør at det dukker opp en ny dødelig dyresjukdom. Er det noen ulemper? Det er særlig tre argumenter som har vært reist mot økologisk jordbruk. Den første er at det ville bli for lite mat i verden om alle bønder drev økologisk. Uten kunstgjødsel ville avlingene bli mindre, og uten sprøytemiddel ville de bli enda mindre, ettersom sjukdommer og skadedyr ville gjøre kål på en stor del av dem. Den andre innvendinga gjelder helse: kunstgjødsel skal være mer "hygienisk" enn husdyrgjødsel, som kan påføre planter virus eller bakterier som igjen fører til sjukdom hos mennesker som spiser dem. Den tredje innvendinga er økonomisk: økologisk jordbruk er mer arbeidskrevende enn konvensjonelt, og derfor må enten bøndene få mindre lønn, eller så må matvarene bli dyrere. Tanken om at økologisk dyrking vil føre til mye lavere avlinger kan høres rimelig ut. Avlingene ble tre- eller firedoblet i store deler av verden i løpet av det 20. århundret, samtidig som det kjemiske jordbruket ble innført. Mye av denne framgangen skyldes imidlertid andre ting. Det er utviklet bedre plantesorter, bøndene har fått større kunnskap, og kunstig vanning har økt avlingene over store områder. I Norden i dag får likevel økologiske bønder gjennomsnittlig 10-20 % lavere avlinger av gras enn konvensjonelle bønder, og 25-40 % lavere avlinger av korn, poteter og grønnsaker. Situasjonen er noenlunde lik andre steder i Vest-Europa. Da må en imidlertid huske at planteforedling og forsking i snart hundre år har vært rettet inn mot å få størst mulig avlinger ved hjelp av kunstgjødsel og sprøytemiddel. Om forskinga i stedet tar sikte på å få fram planter som yter mest mulig uten kjemikalier, vil de økologiske avlingene nokså sikkert øke. Gitt at Europa i dag sliter med overproduksjon i landbruket, vil en liten nedgang i avlingene i denne delen av verden i alle tilfeller være til å leve med. I aller verste fall vil det kreve en liten omlegging av kostholdet. I dag "trengs" 3,2 mål jord til å livnære en nordmann. Herav brukes bare 0,5 mål til å produsere mat som vi spiser direkte (dvs. plantekost). 0,6 mål brukes til å produsere bomull, kaffe og andre varer uten næringsverdi, og 2,1 mål til å produsere dyrefôr. De 0,5 mål gir oss 70 % av maten, dyra som lever av de 2,1 mål gir oss bare 30 %. Selv med litt mindre avlinger per mål kan vi utmerket godt klare oss med mindre areal enn i dag, om vi bare spiser litt mindre kjøtt og mer plantekost. Det ville også være bra for helsa. Langt viktigere enn konsekvensene for Europa er spørsmålet om hvilke følger en omlegging til økologisk landbruk vil få i den fattige verden. Her er svaret faktisk enda mer oppløftende. Fra Brasil til Vest-Afrika og fra Madagascar til Kina har bønder oppdaget at de ved hjelp av vel gjennomtenkte økologiske dyrkingsopplegg kan få større avlinger enn det som er vanlig blant konvensjonelle bønder i de samme landa. Det mest slående eksemplet gjelder Cuba, som før 1990 måtte importere halvparten av maten. Etter Sovjetunionens sammenbrudd hadde Cuba ikke lenger råd til å importere kunstgjødsel og sprøytemiddel, og la derfor på kort tid om til et overveiende økologisk landbruk. I dag er Cuba selvforsynt med mat. Forskere ved University of Essex i Storbritannia sammenfattet i 2001 resultatene av 89 forsøk med bærekraftig jordbruk i Asia, Afrika og Latin-Amerika. 4,4 millioner bønder deltok i disse forsøkene. I gjennomsnitt økte de sine avlinger med 73 %. Ikke alle disse forsøkene innebar å gi helt avkall på kunstgjødsel og sprøytemiddel, men mange gjorde enten det eller reduserte forbruket kraftig. På Madagascar har en lyktes i å øke risavlingene fra 200 kg til 600-1100 kg per mål ved hjelp av et intensivt, 100 % økologisk dyrkingsopplegg utviklet av pater Henri de Laudanié. 600 kg per mål er like mye som konvensjonelle bønder i Kina og Japan får med massive doser kunstgjødsel. Men også i Kina oppnår økologiske bønder nå avlinger på 900-1050 kg ved hjelp av de Laudaniés opplegg. I Senegal, der de fleste bøndene ikke har råd til kunstgjødsel eller sprøytemiddel, har en lyktes i å to-til-tredoble avlingene av mais og jordnøtter ved hjelp av forbedrede, økologiske dyrkingsteknikker. I Bangladesh har 150.000 bønder deltatt i et prosjekt der de kombinerer risdyrking med fiskeoppdrett i de våte rismarkene. 80 % av bøndene har helt sluttet å bruke sprøytemiddel, likevel har risavlingene økt og de har fått fisk som tilskudd til kosten på toppen av dette. Eksemplene er mange flere og viser at det finnes utallige andre veger til større avlinger i fattige land enn å pøse på med kjemikalier eller å genmanipulere plantene. Helserisikoen som hevdes å knytte seg til økologiske grønnsaker, er lett å unngå. Det er riktig at dersom grønnsaker kommer i kontakt med rå husdyrgjødsel, så kan de bli forurenset med helsefarlige bakterier eller virus, for eksempel salmonella. Dette er ikke noe problem om grønnsakene kokes, men det kan være det når grønnsaker blir spist rå og de spiselige delene har vært i direkte kontakt med jorda, f.eks. med salat. En ansvarlig økologisk bonde dyrker derfor ikke salat i jord som er gjødslet med rå husdyrgjødsel, men gjødsler heller med kompost eller husdyrgjødsel som er lagret og omvandlet nok til å drepe smittebærerne. Tror du ikke på det kan du selv dyrke salat, reddiker og gulrøtter som du har tenkt å knaske rå i egen kompostjord. Da har du faktisk bedre garanti enn om du kjøper konvensjonelt dyrkede grønnsaker. Konvensjonelle bønder bruker nemlig også husdyrgjødsel - i tillegg til kunstgjødsel - om de har tilgang på den. Det er riktig at det jevnt over er mer arbeidskrevende å produsere mat økologisk enn ved uhemmet bruk av kjemikalier, og at økologisk mat derfor blir dyrere om bøndene skal ha samme timelønn. Den trenger likevel ikke bli så mye dyrere, ettersom bøndene til gjengjeld sparer utgifter til kunstgjødsel og sprøytemiddel. Når prisene på økologiske varer i norske butikker i verste fall kan ligge på det dobbelte av tilsvarende konvensjonelle, skyldes det bl.a. at mengdene som selges er så små at næringsmiddelindustrien og butikkene vil ha godt betalt for i det hele tatt å foredle eller selge dem. I land der markedet er større, f.eks. i Danmark, er det vanlig med en merpris på 15-20 % for økologiske varer. Norske husholdninger bruker i dag 11 % av inntekta på mat. Om all maten ble økologisk og vi måtte betale 20 % mer for den, ville det kreve 13,2 % av inntekta. I 1958 brukte vi 40 % av inntekta på mat. Det blir mindre og mindre etter hvert som vi blir rikere. Å gå over til bare økologisk mat ville bety det samme som å gi avkall på reallønnsvekst i litt over ett år. Økologisk jordbruk i verden Fram til seint i det 19. århundret ble stort sett alt jordbruk drevet økologisk, i betydningen: uten kunstgjødsel eller sprøytemiddel. Syntetisk nitrogengjødsel er en norsk oppfinnelse og ble først produsert av Hydro på Notodden i 1905. Raffinert fosfat og "chilesalpeter" - nitrogenrik fugleskit fra de store avleiringene langs den sør-amerikanske Stillehavskysten - kom i bruk noe tidligere. Stortstilt bruk av sprøytemiddel kom ikke i gang før etter annen verdenskrig - utenom i fruktdyrking, der det ble vanlig i mellomkrigstida. Det betyr ikke at jordbruket før den tid alltid var bærekraftig. Selv uten kjemikalier klarte en allerede i oldtida å frambringe forørkning, erosjon og andre økokatsastrofer. Det skjedde både i Kina, i Mesopotamia, omkring Middelhavet, i Mellom-Amerika og flere steder. Fravær av kunstgjødsel og sprøytemiddel er kort sagt et nødvendig, men ikke et tilstrekkelig vilkår for at jordbruket skal være bærekraftig og dermed virkelig økologisk. I noen fattige land driver de fleste bøndene uten kunstgjødsel eller sprøytemiddel også i dag - ganske enkelt fordi de ikke har råd til slikt. Måtene de ellers driver på er noen steder svært bærekraftige - andre steder dessverre langt derifra. Økologisk jordbruk som idé skriver seg fra den perioden da det kjemiske jordbruket virkelig brøt igjennom i verdens rike land, dvs. 1920- til 1940-åra. Den tidligste tydelige retningen er den biodynamiske. Den er knyttet til det antroposofiske livssynet og ble lansert av antroposofiens grunnlegger, Rudolf Steiner, gjennom en serie forelesninger i 1924. Steiners lære omfatter de vanlige økologiske prinsippene om bl.a. å unngå kunstgjødsel og sprøytemiddel. Den inneholder dessuten andre idéer som de fleste, også innenfor det økologiske jordbruket, nok vil betrakte som overtro. Du kan lese mer (på engelsk) om biodynamisk dyrking på sidene til det internasjonale Demeter-forbundet (klikk på Standards> Production for de detaljerte reglene som gjelder for slik dyrking). I løpet av 1930-tallet ble de biodynamiske idéene tatt opp av et fåtall bønder i de fleste land i Nord- og Mellom-Europa. På 1930-tallet dannet Mokichi Okada og Masanobu Fukuoka i Japan hver sine skoler innen økologisk eller "naturlig" jordbruk. I likhet med Steiners skole har begge disse et åndelig tilsnitt. Det er særlig utpreget i Okadas tilfelle, som er knyttet til en egen religiøs bevegelse. Les mer om Okadas tenkning her. Fukuokas retning, som har blitt langt mer kjent internasjonalt, går til gjengjeld enda lenger når det gjelder kravene til naturlighet i jordbruket. Ikke bare skal en la være å bruke kjemiske hjelpemiddel, men også å pløye, fjerne ugras eller beskjære trær. Noen av Fukuokas tanker finner du her og et intervju der den nær 90-årige Fukuoka kommenterer verdens matvaresituasjon i dag her. På 1940-tallet oppstår det som har fått navnet "organisk-biologisk" jordbruk. Navnet knyttes både til prinsipper som ble foreskrevet av Hans og Maria Müller i Sveits og til liknende tanker som ble fremmet omtrent samtidig av Eve Balfour og Albert Howard i Storbritannia. Til forskjell fra retningene som så langt er omtalt, har den organisk-biologiske jorbrukslæra ingen åndelige overtoner. Den legger stor vekt på at jorda (ikke bare plantene) skal næres og pleies, og at jordorganismene må trives best mulig. Det kommer til uttrykk i navnet på en opprinnelig organisk-biologisk forening: The Soil Association, som i dag er den største britiske organisasjonen for økologisk landbruk. For å tilføre jorda riktig næring er det viktig at alt tilgjengelig organisk materiale på gården - både planterester og husdyrgjødsel - blir ført tilbake til jorda. Reglene for organisk-biologisk jordbruk er i praksis omtrent de samme som gjelder for økologisk jordbruk i alminnelighet i Europa i dag (og som den organisk-biologiske retningen har hatt betydelig innflytelse på). Den skiller seg derfor mindre klart ut som egen retning nå enn for eksempel biodynamikerne gjør. I USA er opphavet til det moderne økologiske jordbruket sterkt knyttet til Jerome Irving Rodale og hans sønn Robert Rodale. Også her var tenkningen mer - bokstavelig talt - jordnær enn religiøs. Problemene som det amerikanske jordbruket måtte stri med under annen verdenskrig, da det ble knapphet på kunstgjødsel, vakte J. I. Rodales interesse for alternative løsninger. Hans og sønnens verk føres videre av The Rodale Institute. Alt før 1950 fantes altså en rekke sterke forkjempere for økologisk jordbruk omkring i den rike verden. Men det var ennå bare et fåtall bønder som satte tankene deres ut i livet. Selv om skaren langsomt vokste, kom flertallet av bønder i løpet av de neste tiåra til å bruke sterkt økende mengder kjemikalier på åkrene og engene sine. Med den "Grønne revolusjonen" på 1960-tallet fikk det kjemiske jordbruket også et virkelig gjennombrudd i Sør, særlig i Asia og Latin-Amerika. Framveksten av den moderne miljøbevegelsen og andre "alternativbevegelser" i åra omkring 1970 brakte med seg en ny interesse for økologisk jordbruk i mange rike land - også blant unge bymennesker. Enkelte flyttet ut og begynte å drive jordbruk selv, enkeltvis eller i kollektiv. De var likevel få. Tallet på økologiske garder ble mangedoblet i noen land i løpet av 1970-åra. Men tallene var i utgangspunktet så små at det ennå langt ut i 1980-åra kunne være tale om at én promille eller mindre av jordbruksarealet ble dyrka økologisk. I denne perioden oppsto ennå en viktig retning innenfor økologisk landbruk, nemlig permakulturen, med australeren Bill Mollison som opphavsmann. Permakulturen er egentlig mer enn bare en måte å drive jordbruk på. Den legger vekt på å finne løsninger som reduserer behovet både for menneskelig arbeid, tilført energi og inngrep i naturen til et minimum. Samspill med og delvis bevaring av den ville naturen er stikkord, liksom at forandringer en først gjør, helst bør tjene flere formål på én gang. Det er lett å se slektskap mellom permakultur og Masanobu Fukuokas tanker, noe mange permakulturister også framhever. Mer om permakultur kan du lese på engelsk eller på norsk. Det var imidlertid først på 1990-tallet at det for alvor begynte å løsne for det økologiske jordbruket i den rike verden. Økende miljøbevissthet blant bøndene selv, økende forbrukeretterspørsel etter økologiske matvarer og økende statlig eller EU-støtte til økologisk omlegging er faktorer som har dratt i hverandre i denne perioden. Hva som har dratt sterkest varierer fra land til land. I land som Storbritannia, Japan og USA har vært større interesse blant forbrukerne enn blant bøndene, slik at mye av de økologiske varene har måttet importeres. I land som Norge, Sverige og Australia har derimot andelen økologiske bønder lenge ligget foran de økologiske matvarenes andel av markedet. For Australia har det resultert i eksport av økologiske varer, mens det i Norge har ført til at mye av den økologisk produserte maten selges som konvensjonell. Tendensen har likevel vært entydig over hele den rike verden: både tilbud og etterspørsel øker kraftig, jevnt over med 20-30 % årlig. Fra 1990 til 2004 økte det økologisk dyrka arealet i EU med om lag en faktor 30, fra halvannen promille til vel fire prosent av jordbruksarealet (gjelder de 15 "gamle" EU-landa). I hele EU var det økologiske arealet i 2004 på eller 53 millioner mål. I Sveits og Østerrike ble over 10 % av jorda økologisk drevet i 2004; i Italia, Finland, Sverige, Danmark og Tsjekkia lå det mellon 5-8 %. I Australia var det økologisk drevne arealet dobbelt så stort - i absolutte tall - som i hele Europa, selv om det meste av dette er beitemark snarere enn fulldyrka jord. Nord-Amerika henger etter, men den relative veksten er sterk også der. I USA og Canada ble om lag 14 millioner mål - betydelig mer enn Norges jordbruksareal - drevet økologisk i 2002. Når det gjelder Japan spriker overslagene betydelig, i mangel på entydige nasjonale definisjoner av økologisk drift, men det er klart at andelen økologiske bønder er betydelig mindre enn i Europa. Mindre kjent men vel så fascinerende er det sterke oppsvinget økologisk jordbruk har fått i store deler av den fattige verden på 1990-tallet. Fascinerende er den både på grunn av de svært gode avlingsresultatene, og fordi grunnene til at det satses økologisk i Sør varierer sterkt. I land med eksportjordbruk som Chile og Argentina (som nå har nesten like stort økologisk jordbruksareal som hele EU) har etterspørselen etter økologisk mat fra Nord vært en viktig grunn til å legge om. Cuba er det landet i verden som i løpet av 1990-åra gikk lengst i retning av en fullstendig omlegging til økologisk jordbruk, men av helt andre grunner. Etter Østblokkens sammenbrudd hadde en ikke råd til kunstgjødsel og sprøytemiddel - og fant fort ut at en heller ikke trengte dem. Den samme erfaringen har bondekooperativene i Movimento sem Terra - de jordløses millionsterke bevegelse i Brasil - gjort. Utgiftene til kjemikalier slukte det meste av inntektene fra avlingene deres - derfor har flere og flere droppet dem. I India har både de gode avlingene som økologiske bønder faktisk oppnår og en viss etterspørsel etter økologisk mat fra den voksende hjemlige middelklassen bidratt til at stadig flere begynner å dyrke økologisk. Det samme kan sies om Kina, der det i 2003 ble omsatt økologiske matvarer for 72 milliarder yuan (55 milliarder kroner). Noen virkelig god statistisk oversikt over omfanget av økologisk jordbruk i hele verden finnes ennå ikke. Det tyske Stiftung Ökologie und Landbau (SÖL) gjennomført flere inventeringer, hvorav den siste, publisert i 2006, viser et samla tall på over 300 millioner mål. Her må det imidlertid påpekes at mens SÖLs tall for Europa, Nord-Amerika og Oseania nok er brukbare, så er de nok for lave når det gjelder en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Mye av den økologiske produksjonen i disse verdensdelene dekkes ikke av noen sertifiseringsordning. Mer informasjon om økologisk landbruk omkring i verden finnes på nettstedet til IFOAM (International Federation of Organic Agriculture Movements) som i dag samler nærmere 800 organisasjoner som fremmer eller sertifiserer økologisk jordbruk i over 100 land. Økologisk jordbruk i Norden Det økologiske jordbrukets moderne historie i Norden er i store trekk nokså lik den som er beskrevet for den rike verden i alminnelighet. Som ellers i Europa, hørte de første som begynte å drive økologisk av overbevisningsgrunner til den biodynamiske retninga. Det skjedde allerede få år etter at Rudolf Steiner grunnla denne retninga i 1924. Den økologiske drifta på garden Skillebyholm ved Järna - i dag sentrum for den største klyngen av antroposofiske institusjoner i Norden - kom i gang alt på slutten av 1920-tallet. I 1930 begynte drifta i Sólheimar på Island, som kan kalles Nordens første "økolandsby". Den første biodynamiske gården i Norge, Nordre Sletner i Østfold, kom omtrent samtidig. Innen 1935 var det nok biodynamiske bruk i Danmark til at de kunne grunnlegge Foreningen for Biodynamisk Jordbrug, som dermed ble Nordens første økologiske landbruksorganisasjon. Det svenske motstykket kom i 1945. Kan noen hjelpe oss med stiftelsesåret for det norske? I løpet av de tre første tiåra etter 1945 økte tallet på økologiske bruk svært langsomt. De fleste hadde trolig tilknytning til den biodynamiske bevegelsen. Vi har i det minste ikke kunnet spore noen organiserte uttrykk for andre retninger i økologisk jordbruk i Norden før 1970-tallet. På 1970-tallet begynte - i Norden som ellers i den rike verden - en del mennesker med tilknytning til miljøbevegelsen og andre alternative sosiale bevegelser å interessere seg for økologisk jordbruk. Mange av dem var unge og i utgangspunktet bymennesker. Det kommer til uttrykk i navnet på den andre organisasjonen for (mer-eller-mindre) økologisk jordbruk i Norge, Jordsøkarsambandet. Det ble dannet i 1971 og besto som navnet viser ikke av etablerte bønder eller odelsbarn, men av folk som først måtte finne en gard å drive, før de kunne drive den økologisk. I 1983 tok Jordsøkarsambandet navnet Norsk økologisk landbrukslag (NØLL), som i 2001 slo seg sammen med flere mindre organisasjoner til Oikos. De tilsvarende nordiske organisasjonene - Landsforeningen Økologisk Jordbrug i Danmark, som i 2002 gikk sammen med andre organisasjoner til Økologisk Landsforening, Ekologiska Lantbrukarna i Sverige og Förbundet för ekologisk odling i Finland (sistnevntes nettsider er f.t. bare på finsk) - ble dannet hhv. i 1981, 1983 og 1985. På denne tida var likevel antallet økologiske gardsbruk svært lite. En kartlegging i Norge i 1981 viste at det var ca. 150 bruk som drev økologisk eller hadde planer om det (vel én promille av alle bruk på den tida). Selv om det var en betydelig relativ vekst i løpet av 1980-åra, var det i 1990 ennå bare 2-4 promille av jordbruksarealet som ble økologisk dyrka i Danmark, Finland, Norge og Sverige (inkludert areal under omlegging til økologisk drift). I løpet av 1980-åra ble det imidlertid etablert enhetlig nasjonale godkjenningsordninger for økologisk jordbruk i de skandinaviske landa. Det svenske kontrollorganet KRAV ble etablert i 1985, og det norske Debio i 1986, mens det i Danmark var staten som tok på seg kontrolloppgaven. Den tilsvarende finske ordningen med merket "Finfood LUOMU" kom først i 1997. Som i Danmark er det staten som står for kontrollen i Finland. På 1990-tallet har det begynt å "løsne" for det økologiske jordbruket i de nordiske landa liksom ellers i verden, men både styrken i denne utviklinga og måten den har skjedd på varierer. Statlige støtteordninger, som er innført eller trappet opp i alle landa i løpet av dette tiåret, har opplagt spilt en viktig rolle. Det er tydeligst i Sverige, der riksdagen i 1995 satte som mål at 10 % av jordbruksarealet skulle dyrkes økologisk innen 2000. Målet ble faktisk oppfylt, hvilket betyr at Sverige, sammen med Østerrike, trolig leder den rike verden etter dette målet. Men ser en på arealet der bøndene har søkt KRAV-godkjenning av produksjonen, for å kunne selge sine produkt som økologiske, utgjorde dette ennå i 2005 bare 7 % av jordbruksarealet (det er altså dette tallet som er lagt til grunn ved den europeiske sammenlikningen ovenfor). For mange bønder har altså muligheten for statlig støtte vært vel så viktig som faktisk å komme inn på markedet for økologisk mat. Selv om dette markedet vokser i Sverige, er det da også betydelig mindre enn 10 % av matvaremarkedet.
Det er derimot Danmark som har ført an i Norden når det gjelder forbrukernes interesse for økologisk mat. Der ligger markedsandelen for økologisk mjølk nå på over 20 % og for økologiske matvarer totalt på 5-6 %. Etterspørselen fra forbrukere både hjemme og i utlandet (2/3 av den danske jordbruksproduksjonen eksporteres) har nok motivert mange danske bønder til å legge om. At etterspørselen etter økologisk mat har vært sterkere i Danmark enn ellers i Norden, henger dels sammen med at miljøproblem i jordbruket har vært mer i fokus i Danmark. Samtidig her detaljhandelen, spesielt kooperasjonen, var tidligere ute med å satse på økologiske varer og å bringe prisen ned.
| |