Denne artikkelen er skrevet av John Hille
Sist oppdatert oktober 2006

Hva er energisparing?
Det kan lyde enkelt nok: energisparing er å bruke mindre energi. Det kan du i teorien få til ved å la være å fyre om vinteren og dermed fryse. Det kan også Norge få til ved å legge ned bedrifter slik at noen blir arbeidsløse. Energisparing som fører til hutring eller arbeidsløshet er likevel ikke hva vi snakker om her. Vi snakker om tiltak som gjør at en bruker mindre energi for å få til det samme: å holde kroppen like varm, å produsere like mange varer eller å flytte seg like langt.

I Norge brukes ofte ordet energiøkonomisering (forkortet "enøk") om slike tiltak. Det er imidlertid et tvetydig ord. Slik det brukes av norske myndigheter, betyr enøk energisparing som også fører til at en sparer penger. La oss si at en gjør noe med et hus som fører til at en trenger mindre energi for å holde seg like varm gjennom vinteren. Etter myndighetenes - og mange andres - mening er dette bare "enøk" dersom en sparer mer på energiregninga i de følgende åra, enn det kostet å forandre på huset. Andre vil kalle det et enøk-tiltak uansett om en sparer penger.

I Sverige brukes gjerne ordet energihushållning, som egentlig er det samme som energiøkonomisering (økonomi kommer av to greske ord som nettopp betyr "husholdning"). I likhet med det norske ordet brukes det vekselvis med og uten hensyn til om en sparer penger. I Danmark er det mest vanlig å snakke om energibesparelser, noe som ikke forutsetter at en også sparer penger. Det er en annen skrivemåte for "energisparing".

Hva er fordelene ved energisparing?
Fordelene ved energisparing er enkelt sagt lik ulempene ved å skaffe fram mer energi. Uansett hvilke energikilder vi bruker, følger det noen ulemper med - selv om de er klart større i noen tilfeller enn i andre. Bruk av kull, olje og naturgass fører til utslipp av gasser som truer med å forårsake dramatiske klimaendringer, og andre gasser som bl.a. fører til sur nedbør og til helseskader. I tillegg kommer en lang rekke andre miljø- og sikkerhetsproblem: ulykker i kullgruver, oljesøl når plattformer eller tankskip havarerer, lekkasjer fra gassrørledninger, utslipp av helseskadelige partikler osv. Bruk av kjernekraft medfører fire hovedproblem. Risikoen for at reaktorer skal eksplodere, som i Tsjernobyl i 1986, er kanskje det minste av dem. De andre er de løpende radioaktive utslippene fra urangruver, reaktorer og gjenvinningsanlegg; risikoen for at materiale fra atomindustrien kan brukes til å drive krig eller terrorhandlinger; og spørsmålet om hvor en skal gjøre av de stadig økende mengdene radioaktivt avfall, som ingen land hittil har funnet en god løsning på.

Fossile brensel og kjernekraft står for over 80 % av verdens energiforbruk og to tredjedeler av Nordens. Norge er unntaket som bekrefter regelen, i det fossile brensel står for knapt halvparten av energiforbruket, samtidig som vi ikke har kjernekraft. Til gjengjeld vet vi godt at også bruk av fornybare energikilder har sine ulemper. Vannkraftutbygginger medfører som regel store inngrep i naturen. Bruk av bioenergi kan medføre betydelige forurensningsproblem - vedfyring står for en stor del av luftforurensningen i mange nordiske byer i vinterhalvåret. I andre deler av verden bidrar det til avskoging. Vindkraftverk legger begrensninger på bruken av arealene der de står, kan ha skadevirkninger for fuglelivet og utgjør et inngrep i landskapet (som noen har mer imot enn andre). Solenergi er kanskje den eneste energikilden som knapt medfører miljøulemper mens den utnyttes. Men det å produsere anleggene som skal til for å utnytte den i stor skala krever store mengder råstoffer, og medfører visse miljø- og sikkerhetsproblem i fabrikkene.

Den eneste 100 % miljøvennlige energien er den vi ikke trenger å bruke. Den finnes det til gjengjeld enorme mengder av. Forskere ved universitetene i Lund og Oslo og ved Danmarks tekniske Universitet la alt i 1991 fram en studie - Energi 2030 - der de viste at de tre skandinaviske landa, ved hjelp av teknologi som var tilgjengelig i 1990, kunne halvere sitt energiforbruk uten å gå ned i materiell levestandard. Mange av forutsetningene i den studien var bevisst forsiktige. I en rapport som Framtiden i våre hender ga ut i 1997 hevdes det at vi i Norge kunne klare oss med en tredjedel av dagens energiforbruk, fortsatt uten å gå ned i levestandard. Den verdenskjente amerikanske energiforskeren Amory Lovins mener at den rike verden kunne klare seg med en fjerdedel av den energien vi i dag bruker, om vi bare brukte den mer effektivt.

Det finnes nok en grunn til at rike land kanskje bør kutte energibruken drastisk. Om vi mener at fossile brensel og kjernekraft tross alt utgjør betydelig større farer enn de fornybare kildene, og at vi derfor bør fase dem ut, så oppstår spørsmålet om hvor mye energi verden har igjen å rutte med. Det er helt klart at ressursene av så vel vann- og vind- som bioenergi er begrensede. Solenergi finnes i nesten ubegrensede mengder, men det gjelder ikke nødvendigvis om alle ressursene som skal til for å utnytte den i "ubegrenset" målestokk. (Se egen sak i Redskapsbua om solenergi).

En rekke framstående forskere har - på oppdrag fra organisasjoner som spenner hele vegen fra Shell Oil til Greenpeace - forsøkt å anslå hvor mye fornybar energi det kan være realistisk for verden å utnytte årlig i andre halvdel av det 21. århundret. Svarene varierer grovt sett fra litt mindre energi enn verden totalt bruker i dag, til litt mer enn det dobbelte. Det siste kunne høres rikelig ut - men i Norge bruker vi allerede nesten tre ganger så mye energi per hode som gjennomsnittet av verdens befolkning, og den befolkningen øker. Om dobbelt så mye energi på verdensbasis skal deles broderlig på en verdensbefolkning på 9-10 milliarder mennesker, blir det bare halvparten så mye energi per hode som folk i Norden bruker i dag. Om de fornybare kildene bare rekker til like mye energi som verden beruker i dag, må forbruket per hode ned til fjerdeparten av dagens nordiske nivå. Ønsker vi både en rettferdig global fordeling, å styre unna store klimaendringer og å unngå farene ved kjernekraft, er det neppe noen veg utenom å minske energiforbruket i vår del av verden.

Det finnes en siste, mindre vesentlig fordel ved mange energisparetiltak. Svært mange slike tiltak er rett og slett lønnsomme. De koster mindre enn den energien en slipper å betale for ved å gjennomføre dem. Omfanget av slike lønnsomme enøk-muligheter er stort selv etter vurderinger ulike nordiske myndigheter har gjort, men ekspertene de støtter seg til, undervurderer som regel mulighetene grovt. En viktig årsak er at radikale løsninger ofte blir oversett. En ser for eksempel på kostnadene ved å øke tykkelsen på isoleringen i ellers konvensjonelle hus, eller å bygge nye energisparende dingser inn i ellers konvensjonelle maskiner og apparater. Det blir dermed en kostnad som må veies opp mot det en seinere sparer. Bygger en derimot husveggene av halmballer har en ikke bare oppnådd en svært effektiv isolering, men spart utgiftene til så vel mineralull som trepanel eller mur - m.a.o. koster "enøk-tiltaket" langt mindre enn null. Et kjøleskap kan gjøres mer energieffektivt - og gjerne litt dyrere - bl.a. ved å øke tykkelsen på veggene eller forbedre kompressorens prestasjonsevne. Et annerledes radikalt konsept er det tyske FRIA-kjøleskapet. Det er ment å bygges inn i husets yttervegg - der det i vinterhalvåret avkjøles helt gratis - og å vare like lenge som selve huset, m.a.o. å spare utgiftene til alle de kjøleskapene som ellers ville blitt kjøpt inn i løpet av denne tida. Også bilers energiforbruk kan reduseres ved en lang rekke tekniske tiltak, hvorav mange koster ekstra. En av de beste måtene å spare energi på er imidlertid å velge en mindre bil - og den blir som regel billigere allerede i utgangspunktet enn en stor. Enda mer effektivt er det å gå over fra å løse alle sine transportbehov ved hjelp av egen bil til å bli med i en bildeleordning og bruke bil bare når det faktisk er det best egnede transportmidlet. Sveitsiske undersøkelser viser at folk som gjør det reduserer både sine utgifter og sitt energiforbruk til transport med om lag halvparten.

Andre energisparetiltak er så enkle og så kostnadsfrie at de ganske enkelt blir oversett i sofistikerte utredninger. Våren 2005 kastet Japans statsminister Koizumi offentlig jakka og slipset, og oppfordret resten av landets statsansatte til det samme. Poenget var å redusere energibruken til klimaanleggene som brukes til å avkjøle kontorene. I Norge fulgte Stiftelsen Idébanken opp ved å overrekke en energigenser til statsminister Stoltenberg. Poenget var at vi i Norge kan spare mye energi ved å kle på oss mer om vinteren. Forskjellen mellom å gå i T-sjorte og med genser innendørs svarer for mange til forskjellen mellom å trives i 21-22 grader og 18-19 grader, og en temperatursenkning på tre grader om vinteren ville spare 12-15 % av energibruken i boliger og yrkesbygg. Det å slokke lyset koster heller ingenting. Ventilasjonsanlegg er et stort energisluk i norske yrkesbygg, blant annet fordi de ofte går døgnet og uka rundt selv om det bare er folk i bygningene fra kl. 8-16 mandag til fredag, og fordi en ofte "for sikkerhets skyld" blåser inn mer luft enn nødvendig. Det siste er svært energikrevende, ettersom energibruken øker med kvadratet av luftmengden. Det koster lite å stille inn ventilasjonsanlegg riktig og å slå dem av når det ikke finnes folk i bygget.

Regner en med radikale løsninger av typen gensere, lysbrytere, halmhus, FRIA-kjøleskap og bildeling, er det ikke bare sannsynlig at energiforbruket i Norden kan reduseres med rundt to tredjedeler, men også at det meste av en slik reduksjon kan gjennomføres med overskudd i kassa. Bruker en så dette overskuddet på å gjennomføre andre energiparetiltak som isolert sett er ulønnsomme, er det slett ikke umulig at en så stor reduksjon kan gjennomføres fullt ut uten netto kostnad for samfunnet.

Er det noen ulemper?
Bortsett fra at noen energisparetiltak koster mer enn en får igjen, er det særlig tre mulige ulemper som har blitt omtalt. Den ene er at noen energisparetiltak krever et større forbruk av materialer enn om en lot være. Ekstra isolering i hus eller i kjøleskap, eller ekstra "dingser" (for eksempel varmepumper, eller styrings- og reguleringsutstyr i industrien) er opplagte eksempel. Selv i slike tilfeller vil imidlertid de fleste mene at merforbruket av materialressurser er beskjedent i forhold til mengden energi som spares, m.a.o. at de økologisk sett gir en klar netto gevinst. Halmhus, FRIA-kjøleskap og bildeling er imidlertid alle tre eksempel på at en sparer ikke bare energi men også materialer. Halmhuset erstatter dyre og til dels ikke-fornybare materialer, som blir et avfallsproblem når huset rives, med et billig fornybart materiale som kan pløyes rett ned i jorda når en ikke lenger har bruk for huset. FRIA erstatter en hel serie med kortlivede kjøleskap, og bildeling betyr at det må produseres færre biler. Det finnes utallige andre eksempel på at det å tenke økologisk fra grunnen av når et behov skal løses, kan føre til at en sparer både energi og materialer (og som regel penger).

Det finnes imidlertid også tilfeller der en løsning som sparer energi krever mer miljøfarlige materialer enn alternativet. Dette er langt ifra regelen, men ett tilfelle er viktig nok til å ha vekt en del debatt. Det gjelder valget mellom vanlige lyspærer (glødelamper) og lysrør eller lavenergipærer. De sistnevnte bruker mindre enn en fjerdedel av den energien som glødelampene bruker for å gi like mye lys. Det går også med mindre materialer, ettersom de har mye lengre levetid. Men med dagens teknologi må de inneholde litt av det giftige metallet kvikksølv for å virke. Her står en altså overfor en avveiing: Er kvikksølvet så stort et problem at det mer enn veier opp for energien en sparer? De fleste vil nok mene at svaret er nei, i alle fall om brukte lysrør og lavenergipærer samles inn og behandles som spesialavfall.

Den tredje innvendingen mot energisparetiltak, og den som nok har vekt mest diskusjon i Norden, gjelder inneklimaet i hus. Det har blitt hevdet at det at vi gjør hus tette for å spare energi har bidratt til en økning i astma- og allergitilfeller. Det er riktig at om lufta i et hus ikke skiftes ut, så blir inneklimaet usunt. Men det er ikke noe godt argument for at den skal skiftes ut ved ukontrollert trekk, for eksempel rundt utette dører og vinduer. Da er det mye bedre å stormlufte med jamne mellomrom, og da bruker en mindre energi på å holde rommet varmt. I praksis anbefaler de fleste i dag å skifte ut lufta gjennom ventilasjonskanaler. Du kan lese mer om dette på www.inneklima.com). Den vanligste formen for ventilasjon - såkalt mekanisk ventilasjon, der ny uteluft suges inn og gammel luft blåses ut ved hjelp av vifter, er imidlertid også omstridt fra helsesynspunkt. Støv og skitt kan samle seg i ventilasjonskanalene og forurense den nye lufta som trekkes inn. Dessuten er mekanisk ventilasjon energikrevende i seg selv. Derfor vil mange miljøbevisste arkitekter anbefale naturlig ventilasjon, der "skorsteinseffekten" utnyttes for å trekke frisk luft inn i huset, og da gjennom en kanal som er vid nok til at det er lett å holde den rein. Les mer om fordeler og ulemper ved mekanisk og naturlig ventilasjon, samt om "hybride" løsninger, her.

Energisparing i verden
Mennesker har vært opptatt av energisparing helt fra steinalderen. Det første tiltaket av dette slaget var kanskje at folk begynte å bygge seg hus som var robuste nok til å romme et ildsted. Dermed kunne en holde seg varm med mindre forbruk av ved enn om en lå rundt et leirbål. I tusenåra deretter lærte folk seg ikke bare å ta i bruk nye stadig nye former for energi, men også å utnytte den mer effektivt. Vindmøller og vannhjul kom i bruk, bl.a. til å male korn, for 1500-2000 år siden - og ble gjort stadig bedre. For omkring 500 år siden hadde de beste modellene blitt nesten så effektive som det går an: nå trengte man mye mindre energi til å male samme mengde korn. I kulturer der man begynte å brenne sin ved i ovner, snarere enn som innen- eller utendørs bål, sank vedforbruket både til matlaging og oppvarming drastisk. På begynnelsen av 1700-tallet kom de første dampmaskinene i industrien. De slukte enorme mengder energi (i form av kull) i forhold til arbeidet de utførte. For å yte én kilowattime måtte de fôres med 25 kg kull. I et moderne kullkraftverk får en det samme igjen for 300 gram kull - en har altså spart 98,8 % av energien. Én av de tingene som slukte virkelig mye energi for få hundre år siden var smelting av metaller: store områder ble avskoget for formålet. Da jernverkene på 1800-tallet gikk over fra å brenne trekull til å bruke koks av steinkull, sparte en allerede på den måten mye energi, ettersom halvparten av energien i veden brukes opp bare til å framstille trekullet. Men dagens stålverk trenger bare fjerdeparten så mye kull for å lage ett tonn stål som de gjorde omkring 1900. Elektrostålverk, som lager stål av skrap, trenger bare rundt 15 % av dette igjen - ca. 600 kWh per tonn stål, mot 15-20.000 kWh for et malmbasert stålverk anno 1900.

Fra slutten av 1800-tallet ble elektrisk energi tilgjengelig i stadig flere land. Det åpnet i seg selv mange nye muligheter til energisparing. Dette bl.a. fordi elektriske motorer er langt mer effektive enn dampmaskiner eller vannhjul, og fordi elektriske glødepærer er ca. 10 ganger mer energieffektive enn parafinlamper, og 1000 ganger mer effektive enn stearinlys. Gjennom 1900-tallet har vi lært oss å utnytte også selve elektrisiteten langt mer effektivt. Moderne lavenergipærer bruker bare en femtedel så mye energi for å gi like mye lys som glødepærer. De er m.a.o. 5000 ganger så energieffektive som stearinlys. I dag trengs bare en femtedel så mye strøm til å smelte et tonn aluminium som på 1920-tallet. De fleste typer elektriske apparat, fra kjøleskap over fjernsyn til datamaskiner, krever atskillig mindre strøm i dag enn for få tiår siden - vel å merke så lenge vi snakker om like store kjøleskap eller fjernsyn.

Menneskeheten har kort sagt vært dyktig til å finne mindre energikrevende måter å gjøre det meste på - enten det er å holde kroppen varm om vinteren, å skaffe leselys, å smelte aluminium, å skrive på PC eller for den saks skyld å fly til Kanariøyene. (Dagens fly bruker bare halvparten så mye drivstoff i forhold til passasjertallet som de gjorde for 20 år siden). Det er imidlertid to viktige MEN i dette bildet.

Det første er at det ikke betyr at vi bruker mindre energi totalt sett. Vi bruker mindre energi på å løse en del oppgaver, men vi finner samtidig på stadig nye ting å gjøre som krever energi. Folk i steinalderen prøvde nok å holde kroppene varme, men de verken leste, skrev på PC, smeltet aluminium eller fløy til Kanariøyene. Så til tross for at vi kan ufattelig mye mer om energisparing enn folk i steinalderen, bruker hver og én av oss ufattelig mye mer energi enn steinaldermennesket. Bare i løpet av de siste 100 åra er energiforbruket per person i den rike verden om lag femdoblet. Det bidrar også at til denne utviklinga vi velger stadig større og kraftigere utgaver av de nye tekniske vidundrene. Et 200-liters kjøleskap i dag bruker langt mindre energi enn da de første kjøleskapene fant vegen inn i norske boliger ca. 1950, og et 20" fjernsyn krever mye mindre energi enn da fjernsynet kom i 1960. Men effekten oppheves helt eller langt på veg, når vi i dag velger 700-liters kjøleskap og 40" fjernsyn.

Det andre men'et - som forklarer en del av det første - er at vi faktisk bruker mye mer energi på å klare noen behov i dag, enn folk gjorde for 100 eller 1000 år siden. Det mest frapperende eksemplet gjelder maten vi spiser. Amerikaneren Ray Rappoport studerte omkring 1970 jordbruket hos et steinalderfolk i høylandet i Ny Guinea. De brukte ingen annen energi til å jakte og og å dyrke grønnsaker enn kroppens egen. Energien de brukte på disse aktivitetene, tilsvarte om lag 6 % av energiinnholdet i maten de produserte og selv spiste. Til sammenlikning går det med fem ganger mer energi til å produsere, transportere og markedsføre den maten vi spiser i løpet av et år i Norge, enn maten selv inneholder. Det trengs altså 80 ganger mer energi til å fø en nordmann anno 2006 enn et steinaldermenneske i Ny Guinea. Forklaringen er dels at det moderne jordbruket drives med mengder av energikrevende hjelpemiddel som kunstgjødsel og traktorer. Dels at vi ikke dyrker maten vår selv, men får den frakta fra alle hjørner av Norge og verden og solgt i butikker som også krever mengder av energi til lys, kjøledisker og oppvarming.

De lange linjene i energihistoria kan kort sagt beskrives slik: vi har lært oss hvordan vi teknisk sett kan løse nesten alle slags oppgaver med stadig mindre energi. Men vi har samtidig organisert løsningen av noen oppgaver slik at de tvert imot krever mer energi. Vi har dessuten funnet opp stadig nye energikrevende "behov", og det i et slikt tempo at det samlede energiforbruket per person i verden har økt nesten uavbrutt fra steinalderen til i dag. Siden antallet mennesker også har økt, har den samlede veksten i verdens energiforbruk vært enda større.

Året 1973 markerer likevel et tidsskille. Da OPEC-landa først kuttet oljeforsyningene til Vesten og dernest økte prisen kraftig, ble energisparing for første gang i fredstid en "sak" høyt på den politiske dagsordenen. Samtidig ble det langt mer økonomisk interessant for så vel bedrifter som privatpersoner å spare energi. Resultatet vises i statistikken: mens verdens rike land økte sitt energiforbruk med 3-4 % årlig fra 1950 til 1973, har veksten deretter "bare" vært på om lag 1 % årlig.

"Oljekrisen" førte i 1973 til at de rike landa i OECD dannet Det internasjonale energibyrået, IEA. Formålet var å bli mindre avhengige av oljeimport, dels ved å utvikle alternative (ikke nødvendigvis mer miljøvennlige) energikilder og dels ved å utnytte energien mer effektivt. IEAs nettsider om energisparing finner du her. IEA sto også fadder til CADDET, et nettverk av kompetansesentra på energisparing i 12 land. (CADDET ble nedlagt i 2005, men nettstedet finnes fortsatt og inneholder mye godt stoff om forsøk med energisparing.) I løpet av 1970-tallet etablerte også en rekke enkeltland energidepartement eller -direktorat og lanserte program for å fremme energisparing. Til tross for at USA nok ikke er det landet som har lyktes aller best med oppgava, er det amerikanske energidepartementets nettsider om emnet en rein gullgruve av interessant stoff og lenker. Også i land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike har statlige organ som fremmer energisparing, selv om disse har vært gjennom flere organisatoriske forvandlinger siden 1970-tallet. EU har også en rekke program og initiativ for å fremme energisparing. I 2006 vedtok EU et direktiv der det heter at alle medlemsland må legge planer for å redusere energibruken med 1 % årlig heretter.

Motivasjonen for å satse på energisparing har skiftet siden 1970-tallet. Da var uro over usikere energiforsyninger det viktigste motivet for myndighetene i rike land. Etter som den globale oppvarmingen har fått større oppmerksomhet, har miljøargumenter fått mer og mer framtredende plass. Ved siden av disse to har reine økonomiske motiv hele tida vært viktige.

Selv om offentlige støtteordninger og FoU-program har spilt en viktig rolle i noen land, er det nok mest av markedsmessige grunner at energibruken i de fleste rike land har vokst langsommere etter 1973. Det er svært tydelig om vi ser på utviklinga innenfor transport. Fra 1975 til 1986 ble bensinforbruket til nye bilmodeller stadig redusert. I 1986 falt oljeprisen brått, og i det neste tiåret skjedde ingen videre forbedring i drivstofforbruket til nye biler på det europeiske markedet - i USA ble det snarest en forverring. Først på slutten av 1990-tallet tok EU tatt i bruk politiske virkemiddel for å tvinge fram nye reduksjoner. Siden 2004 har sterkt stigende oljepriser ført til fornyet interesse i markedet, både for mer energieffektive biler og for alternative drivstoff. Energiforbruket til transport har imidlertid vært stadig økende på verdensbasis, selv i perioder der biler har blitt mer energieffektive - og til tross for at fly hele tida har blitt det. Årsaka er dels at selve omfanget av person- og godstransporten stadig øker. Dels er det at mer og mer av transporten foregår med de midlene som krever mest energi, dvs. biler og fly snarere enn tog, busser og fraktskip.

Annerledes er det med industriens energiforbruk. I den rike verden som helhet har dette stort sett stått stille siden 1973. Dette skyldes dels at de enkelte bedriftene har innført mer energieffektive produksjonsmåter. Men det skyldes også endringer i sammensetningen av industrien. Bransjer som krever mye energi - smelteverk, kjemisk råvareproduksjon mm. - har vokst mindre enn lette, kunnskapsbaserte og lite energikrevende bransjer. Igjen er dette mer et resultat av markedsmessige forhold og av den teknologiske utviklinga enn av politiske grep.

Det området der politiske virkemiddel trolig har betydd mest i de fleste land er energisparing i boliger, og i noen grad i servicenæringer. Husholdninger er stort sett ikke like kvikke til å reagere på økte energipriser ved å investere i sparetiltak som industribedrifter - særlig bedrifter der energien utgjør en stor kostnadspost. Derfor har mange land satt inn mange virkemiddel: informasjon, rådgivning, økonomisk støtte, strammere byggeforskrifter, tvungen energimerking av husholdningsapparat osv. - for å fremme energisparing i boliger. Fra 2006 krever EU-regler også energisertfisering av selve boligene ved salg. Den faktiske utviklinga i husholdningenes energiforbruk har likevel variert. I noen land har flere og større boliger, et økende antall elektriske apparat og økende forbruk av varmt vann mer enn veid opp for sparetiltakene, også etter 1973. I servicenæringene har den økt overalt, på grunn av den sterke veksten i disse næringene og i deres bygningsmasse.

Den innsatsen som er gjort for å spare energi i den rike verden etter 1973 har imidlertid bare skrapt i mulighetenes overflate. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling - Brundtlandkommisjonen - framhevet i sin rapport fra 1987 en studie av fire av verdens ledende energiforskere. De viste at verdens rike land kunne halvere sitt energiforbruk i løpet av 40 år, selv om de ble halvannen gang så rike imens. En annen ledende energiforsker - amerikaneren Amory Lovins - gikk lenger: han mener at en reduksjon på 70-80 % er fullt mulig. Hans institutt, Rocky Mountain Institute (RMI) holder til i en bygning som klarer seg fint uten noe oppvarmingssystem overhodet - til tross for at det ligger på et sted der vintertemperaturen kan gå ned i 20 kuldegrader. De har også utviklet en bil som bruker 0,1 liter bensin på mila. Det tyske Wuppertal-instituttet for energi, miljø og klima har både utført en studie - Sustainable Europe - der det tas til orde for en halvering av energiforbruket i Europa, og i likhet med RMI vist hvordan reduksjoner av den størrelsesordenen eller mer er teknisk mulige på en rekke områder. Stockholm Environment Institute har for sin del vist at store forbedringer i energieffektivitet er mulige også i Sør.

Å regne med en absolutt nedgang i energiforbruket i Sør er kanskje ikke rimelig, gitt at det her finnes et stort behov for økt materiell velstand. Ennå i 2004 sto den rike OECD-landa, med 17 % av verdens befolkning, for nøyaktig 50 % av energibruken i verden. Det er litt mindre enn i 1973, da de gjorde krav på hele 62 %. Den raskt økende energibruken i store land som Kina og India gjør en forskjell. Allikevel brukte folk i OECD-land i 2004 gjennomsnittlig 3,7 ganger mer energi enn en kineser, ni ganger mer enn en inder og 20 ganger mer enn en sengaleser. Statistikk over energibruken i verdens land og regioner finner du hos IEA.

Energisparing i Norden
Energisparing har tidlig opptatt folk i Norden som ellers i verden. En rekonstruksjon av et steinalderhus i Vuollerim i Norrbotten, basert på arkeologiske utgravinger, indikerer at det var sinnrikt bygd med tanke på å kunne holdes varmt med et moderat forbruk av ved. Dessuten brente beboerne bein av viltet de spiste sammen med veden, noe som eksperimenter har vist øker såvel varme- og lysutbyttet jamført med et bål av bare ved. For 6000 år siden var nok ikke ved noen mangelvare på våre breddegrader - derimot var det greit å minske slitet med å samle den inn. For 300 år siden begynte derimot knapphet på ved som sådan å bli et følbart problem. I Danmark skyldtes dette ganske enkelt befolkningstettheten - landet var allerede i hovedsak avskoget, og det ble flere og flere mennesker å dele de krympende brenselressursene på. I Norge og Sverige konkurrerte både tømmereksport og - særlig - det umettelige vedbehovet til jernverk og gruver med husholdningenes behov. Derfor lanserte både den dansk-norske og den svensk-finske staten sine første statsstøttede "FoU-program" innen energisparing på 1700-tallet. Målet var i begge tilfeller å minske husholdningenes behov for ved, og det lyktes i begge tilfeller, selv om forskerne i de to rikene kom fram til ulike løsninger. I Danmark-Norge ble de åpne ildstedene i boligene etter hvert avløst av jernovner, i Sverige-Finland av forbedrede kakkelovner (enkle kakkelovener var kjent fra middelalderen, men svenskene lyktes i 1767 med å framstille en vesentlig mer energieffektiv utgave) . Danske forskere har vist at ovnene bidro til en sterk nedgang i husholdningenes energiforbruk der i landet - og det til tross for at den svensk-finske løsningen nok var hakket bedre. Tradisjoner er seiglivede: til denne dag er det mer vanlig å se jernovner i Norge og Danmark, kakkel- eller steinovner i Finland og Sverige.

Da først kull, seinere vannkraft og olje ble tilgjengelige som energikilder, falt energisparing langt ned på de offentlige dagsordenene i Norden. Her som ellers i verden førte oljekrisen i 1973 til en brå oppvåkning, som ble forsterket ved at den falt sammen i tid med en gryende skepsis både til kjernekraft og til nye vannkraftutbygginger. Men ellers var både reaksjonene på oljekrisen og den videre energipolitiske utviklinga vidt forskjellige i de ulike nordiske landa. Det vises bl.a. ved at Danmark i dag har samme energiforbruk per innbygger som det hadde i 1973 og Sverige bare litt høyere, mens det i Finland, Island og Norge har økt med 40-50 %. Men det er mange forskjeller også mellom de landa som har hatt en relativt lik utvikling i energiforbruket.

Danmark var det landet som ble hardest rammet av oljekrisen: i 1973 - olje sto da for 90 % av landets energiforbruk. Samtidig hadde Danmark de beste forutsetningene for å spare mye energi. Danske hus var i stor grad helt uisolerte, og strømmen ble produsert i varmekraftverk som i hovedsak slapp spillvarmen rett til havs. Ved å etterisolere bygninger og utnytte spillvarme til å varme dem opp, kunne store mengder energi spares. Men Danmark er samtidig det nordiske landet som - i alle fall fram til 2001 - fremmet energisparing mest konsekvent og med det bredeste registeret av virkemiddel. Fra 1970-tallet ga staten gitt betydelige tilskudd til formålet; på 1990-tallet ble det brukt i størrelsesordenen 1 mrd. kr. årlig på dette. Mange av støtteordningene ble fjernet etter regjeringsskiftet i 2001, men Elsparefonden, som støtter tiltak for å redusere strømforbruket, finnes fortsatt. Elektrisitet og fyringsolje er imidlertid fortsatt belagt med Nordens og noen av verdens høyeste avgifter. Danskene har også brukt flere nyskapende administrative virkemiddel - for eksempel kravet om varmeplanlegging fra 1976 og seinere om energimerking av bygninger (en ordning som i litt annen form innføres i hele EØS-området fra 2006). Danmark er også det eneste av de nordiske landa som har satt et politisk mål om å redusere energiforbruket. I 1990 gikk regjeringa inn for at det skulle reduseres med 15 % innen 2005, et mål som ble bekreftet i 1996. Det blir neppe nådd fullt ut, men kurven peker faktisk nedover. Målet gjelder vel å merke det stasjonære energiforbruket - dvs. ikke innen transporten, et område der Danmark på ingen måte utmerker seg i forhold til andre nordiske land, unntatt ved å ha lagt forholdene bedre til rette for syklister. Mer om de danske statlige satsingene på energisparing kan du lese hos Energistyrelsen.

Danmarks relative suksess når det gjelder energisparing kan imidlertid ikke forstås uten å tenke på en rekke andre aktører. Én av dem er Miljø- og energikontorene - frivillige organisasjoner som siden 1980-tallet har drevet et omfattende informasjons- og rådgivningsarbeid. I 2005 inngikk disse, sammen med Organisationen for Vedvarende Energi, avtale med nettselskapenes fellesorganisasjon Dansk Energi-Net om å drive en ny Energitjeneste på 13 steder i landet.En annen er forskingsmiljøene, ikke minst flere av dem ved Danmarks tekniske universitet, som både har utviklet nye energisparende løsninger i praksis og vært pådrivere i energipolitikken. En tredje er næringslivet - en rekke danske bedrifter har vært verdensledende når det gjelder å innføre energisparende prosesser og/eller produkter. Også en del kommuner har vært både dristige og nyskapende i sine forsøk på å fremme energisparing - les f.eks. om Albertslund, Langå og Toftlund i vår database.

Sverige var i en ganske annen stilling enn Danmark i 1973. Strømproduksjonen var hovedsakelig basert på vannkraft, og de oljefyrte kraftverkene som fantes, skulle i løpet av få år erstattes av kjernekraftverk som da var under bygging. Dessuten hadde Sverige muligheter for å erstatte mye av oljen som ble brukt til oppvarming med bioenergi. Det samme gjaldt oljeforbruket innen den industrigreina som brukte mest energi - treforedling. Til tross for dette fikk også Sverige en betydelig offentlig satsing på energisparing. I perioden 1974-83 ble det gitt til sammen 8,5 mrd. kr. i direkte statlig støtte og billige lån til slike tiltak - et tall som omtrent kan tredobles for å svare til dagens pengeverdi. På toppen av dette kom store FoU-program og statlig betalte energirådgiverstillinger i samtlige kommuner. Styrken i de svenske satsingene forklares delvis ved at kjernekraften var sterkt omstridt, og at det i 1980 ble vedtatt at ingen flere kjernekraftverk skulle bygges. Sammen med en ny oljeprisøkning i 1979 bidro disse satsingene til at det svenske energiforbruket falt nokså markert på begynnelsen av 1980-tallet. Etter 1983 ble imidlertid de fleste statlige støtteordningene i Sverige avviklet. Sammen med oljeprisfallet i 1986 og stigende konjunkturer bidro dette til at landet gikk inn i 1990-åra med et energiforbruk i overkant av det en hadde hatt i 1973. Etter 1994 har det imidlertid kommet flere nye statlige støtteordninger som helt eller delvis er rettet inn mot energisparing. Disse inkluderer deler av et særlig program for "omstilling av energisystemet" og av støtten til "Lokale investeringsprogram", som fra 2003 ble erstattet av et "klimainvesteringsprogram". Andre statlige satsinger for å fremme energisparing samordnes av Statens Energimyndighet (STEM). Disse inkluderer et spennende særsvensk konsept - "Teknikupphandling" eller teknologianbudsrunder. Det innebærer at en inviterer bedrifter til å levere prototyper på produkt som skal være mer energieffektive enn noe av samme slag som ennå finnes på markedet. Den bedrifta som kommer opp med det beste produktet - ut fra en samlet vurdering av energieffektivitet, pris og andre relevente forhold - får tilslaget, og er dermed garantert en bestilling på noen hundre eller tusen eksemplar. For å sikre det siste, inngår STEM en allianse med flere offentlige og/eller private virksomheter som hver sier seg villig til å avta et visst antall av det vinnende produktet. Teknikupphandling har frambrakt en lang rekke produkt som har "flyttet grensene for det mulige" mht. energisparing.

Liksom i Danmark skyldes Sveriges relative suksess når det gjelder energisparing at mange aktører har gjort en innsats. Også her inkluderer de forskingsmiljø som både har vært politiske pådrivere - bl.a. ved å utvikle framtidsbilder som viser hvordan samfunnet kan klare seg med mindre energi - og har utviklet nye tekniske løsninger i praksis. Framstående eksempel er Avdelningen för fysisk resursteori ved Chalmers Tekniska Högskola i Göteborg og Avdelningen för energi- och miljösystem ved Lunds Universitet. Grasrotgrupper og folkelige bevegelser har også vært viktige både som pådrivere og ved å gjennomføre praktiske forsøk - inkludert en rekke av de svenske ekobyene som har redusert energiforbruket i boliger drastisk. Mange svenske kommuner har fortsatt med energirådgivning også etter at den statlig støtten falt bort; Borlänge og Växjö er to eksempel på kommuner som gjør en særlig innsats for å få energiforbruket ned. Innenfor næringslivet er Electrolux den mest kjente av flere svenske selskap som har satset sterkt på å få fram energieffektive forbruksvarer. Samtidig er den svenske industriens eget energiforbruk i dag mindre enn i 1973, trass i at verdien av produksjonen har økt med over 70 %.

Norge sto i en særstilling blant verdens rike land i 1973. Billig vannkraft sto for hele strømforbruket, som i sin tur sto for nesten halve den samlede energibruken. Det fantes mye vannkraft igjen å bygge ut. Som om ikke det var nok, hadde Norge egne olje- og gassressurser, og ble allerede i 1974 nettoeksportør av olje. Landet hadde energi nok, uansett hva andre oljeeksportører måtte finne på. Det fantes kort sagt ikke noe tvingende økonomisk eller sikkerhetsmessig behov for å spare. Likevel ble begrepet "enøk" lansert i Norge kort tid etter oljekrisen, og mange energiverk begynte i løpet av 1970-tallet å tilby rådgivning om det, på 1980-tallet til dels også tilskudd. Det kom også statlige støtteordninger til enøk f.o.m. 1976, men omfanget var svært lite (få titalls millioner kroner årlig) i forhold til milliardsatsingene i Sverige og Danmark. Det som fantes av politisk engasjement for energisparing i Norge var nok i større grad motivert av den økende motstanden mot, og de stigende kostnadene ved, nye vannkraftutbygginger enn av oljekrisene. Motstanden toppet seg med konflikten om utbygging av Alta-vassdraget omkring 1980. Ved Stortingsvalget i 1981 gikk samtlige partier unntatt ett til valg på program som lovte stabilisering av energiforbruket, med litt varierende frister. Likevel fortsatte veksten uavbrutt. Først i 1989 ble den statlige støtten til energisparing i Norge trappet opp, men disse støtteordningene ble avviklet igjen i 1993-94. For øvrig besto den norske statlige innsatsen lenge stort sett i informasjon, støtte til demonstrasjonsprosjekt og - som et internasjonalt nyskapende bidrag - støtte til nettverksbygging mellom energibrukere innen ulike bransjer i næringslivet. Denne innsatsen ble t.o.m. 2001 ledet av Norges vassdrags- og energiverk men samordnes fra 2002 av et eget organ, Enova. Før Enova kom til, spilte e-verkene og seinere de regionale enøk-sentrene, som ble dannet av flere e-verk i fellesskap, størst rolle når det gjaldt å stimulere til energisparing blant husholdninger og andre mindre energibrukere. I 2002 ble enøk-sentrenes finansieringsgrunnlag, som besto i et påslag på nettariffen strømforbrukerne betaler, overtatt av Enova. Enøk-sentrene er dermed enten lagt ned eller forvandlet til reint kommersielle aktører. Enova står dermed i dag (2004) igjen som den helt dominerende enøk-aktøren i Norge, og disponerte i 2005 over 800 mill. kr., hovedsakelig fra påslaget på nettarriffen , som er økt flere ganger og nå utgjør 1,0 øre/kWh. Fra 2007 blir Enovas inntekter nesten doblet, ved at staten etablerer et fond på 10 mrd. kr. der avkastningen skal disponeres av Enova. Enovas middel brukes dels til å støtte egentlig energisparing, men også til å støtte utbygging av vindkraft eller omlegging av varmeforsyningen i bygg fra strøm til andre energibærere, som bioenergi eller varmepumper. Fram til 2005 hevder Enova at dets virksomhet har utløst et "energiresultat" på 6,6 TWh årlig, hvorav 2,8 TWh gjelder redusert energibruk, og 3,8 TWh enten ny fornybar energiforsyning eller omlegging av varmeforsyning fra strøm til andre energibærere. Ingen av de regulære støtteordningene har hittil vært tilgjengelige for husholdninger - Enova har valgt å konsentrere innsatsen om næringsliv, offentlig sektor og byggforvaltere. Det var et midlertidig unntak vinteren 2003, da Stortinget gjorde et ekstrordinært vedtak om støtte til energiomlegging i boliger, og en ny slik tilskuddsordning er varslet i 2006.

Til nylig har norske kommuner i liten grad drevet med rådgivning eller på annet vis engasjert seg i energisparing, unntatt i egne bygg og evt. indirekte gjennom rollen som eiere av e-verk. Fra de siste åra finnes likevel noen gode eksempel på det motsatte - at kommuner har brukt plan- og bygningslova til å kreve mer energieffektiv oppvarming av ny eller eksisterende bebyggelse, har utarbeidet ambisiøse klima- og energiplaner, eller har forsøkt å inspirere innbyggerne til sparetiltak ved å gå foran med gode eksempel. Stavanger, Ålesund, Bydel Sagene i Oslo, Grong og Lier er blant dem. Oslo var lenge den eneste kommunen som tilbød husholdninger og bedrifter støtte til enrgisparetiltak - ved hjelp av et enøk-fond som ble bygd opp på 1980-tallet. Fra 2005 gjør Hol og Ål i Hallingdal det samme.

Samtidig som den positive offentlige innsatsen for å stimulere energisparing lenge var beskjeden i Norge, har avgiften på strøm vært lav i sammenlikning med våre naboland, og prisene på strøm har til nylig vært de laveste i den vestlige verden - både for industrien og for folk flest. Det har bidratt til at vi i Norge ikke har fått den svekkelsen av energikrevende industribransjer, eller den veksten i mindre energikrevende bransjer, som andre land har opplevd. I Norge har ikke bare energiforbruket til transport og servicenæringer økt sterkt siden 1973 - som i de fleste andre land - men også forbruket i industrien. Husholdningenes forbruk økte helt fram til 1995, men har siden flatet ut. Det siste kan tolkes som en effekt av flere forhold. Byggeforskriftene er strammet til flere ganger siden 1960-tallet, og mange eldre boliger er etterisolert. Lenge ble dette oppveid av voksende boligareal og økende innetemperaturer, men det er rimelig å tro at ønsket om høyere innetemperatur har nådd et metningspunkt. På midten av 1990-tallet ble faktureringen av strøm til husholdninger lagt om i hele landet, fra et system med kvartalsvise à konto-regninger til regninger for faktisk forbruk annenhver måned. Det skjedde på bakgrunn av et forsøk i Oslo som viste at denne endringen fikk folk til å redusere strømforbruket med 10 % i gjennomsnitt. Det må antas å ha hatt en viss effekt også i nasjonal målestokk. Endelig og ikke minst er strømprisen til husholdninger omtrent doblet fra 2000 til 2006.

Hvem vet mer om energisparing?
Nettstedet til Enova gir deg mye direkte nyttig kunnskap og lenker til noen av de viktigste offentlige og halvoffentlige kildene til kunnskap om energisparing i Norge. Mye hverdagsnyttig stoff kan du fortsatt finne på nettsidene til de regionale enøk-sentrene - som ennå ligger ute, selv om sentrene er nedlagt. Mer spesialisert kunnskap finnes hos det som fram til 2002 var NVEs "operatører" på enøk-området: Rembra som er eksperter på opplæring (bl.a. av driftspersonale) og informasjon; Institutt for energiteknikk med ekspertise på energisparing i industrien, firma Dr. Ing. Ole-Gunnar Søgnen med ekspertise på energisparing i bygninger, og KanEnergi som dekker det brede feltet "teknologiintroduksjon" men også satser bl.a. på rådgivning overfor kommuner.

Er du interessert i å vite mer om forsøk og erfaringer med energieffektive bygninger, kan Norske arkitekter for en bærekraftig utvikling (NABU) og nettsidene til det nå avsluttede prosjektet Økobygg være nyttige ressurser. Se også Enovas Byggportal. Er du interessert i varmepumper - kanskje den enkelt-teknologien som har potensiale for å spare mest energi i Norge - så har SINTEF Energiforskning landets og noe av verdens fremste kompetanse, og har dessuten lagt ut litt populær informasjon her. (Merk likevel at det har blitt mange flere varmepumper i landet siden denne presentasjonen ble laget.) Er du interessert i muligheter for å spare energi til elektriske apparat, er det magert med spesielle kunnskapssentra eller -banker i Norge. Du kan derimot oppsøke "A-klubben" i Danmark - så kalt fordi hvitevarer med særlig lavt energiforbruk merkes med en grønn "A". Når det gjelder energisparing i industrien, har Institutt for energiteknikk god oversikt over det som skjer, og til dels hva som kunne vært gjort, i Norge. Er du interessert i muligheter for energisparing i transportsektoren, har miljøgruppa ved Vestlandsforsking noe av den beste kompetansen i Norge. Oppsøk gjerne også VINNOVA i Sverige, Miljøhåndboka til Transportøkonomisk institutt og det svenske Vägverkets miljøsider.

De fleste miljøorganisasjoner er sterkt opptatt av energipolitikk og har en del kompetanse når det gjelder muligheter for energisparing. Bellona har en egen nettside om energiøkonomisering, mens Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har sider om energi og klima der noen av sakene gjelder energisparing. Naturvernforbundet har også et eget opplegg om dette for skoler, som kort og godt heter "SPARE". Framtiden i våre hender har ingen egen nettside, men har gitt ut flere rapporter om emnet. Grønn hverdag har det beste tilbudet når det gjelder direkte matnyttige tips om energisparing for folk flest.

Klikk her for å lese resten av denne artikkelen