Denne artikkelen er skrevet av John Hille
Sist oppdatert oktober 2006

Hva er bioenergi?
Bioenergi er energi som frigjøres ved å brenne materiale fra planter eller dyr. Materialet som sådant kalles biomasse. Råvaren kan være hva som helst som passer den beskrivelsen: ved, gras, halm eller andre planterester fra jordbruket, planter som er dyrka spesielt for å utnyttes til energi, ekskrementer fra husdyr, fiskeslo eller slakteavfall. Disse kan i sin tur omdannes til et vell av ulike energibærere, både faste, flytende og gassformige. Ved kan for eksempel omdannes til andre faste brensel som flis, pellets eller trekull. Av alle slags planter kan en utvinne flytende alkoholer, og av oljevekster et drivstoff som likner på dieselolje. Av så vel plantemateriale som ekskrementer og slakteavfall kan en utvinne biogass. Alle disse foredlede energibærerne regnes som bioenergi. De kan om en så ønsker foredles videre, ved å bruke noe av varmen en får når en brenner dem til å produsere elektrisk strøm.

Én energikilde som ofte regnes med under overskrifta bioenergi, men der dette er noe omstridt, er avfall som brennes slik at varmen blir utnyttet, ofte gjennom et fjernvarmesystem. Blanda avfall kan inneholde flere brennbare komponenter, inkludert matrester, hageavfall, papir, tre og plast. Av disse passer alle unntatt plasten til beskrivelsen ovenfor. (De viktigste råstoffene i plasten har riktignok vært planter en gang, men det er svært lenge siden. I mellomtida har de blitt til mineralolje, som ingen regner som bioenergi). Om det meste av papiret sorteres ut før avfallet brennes, kan det faktisk være plasten som gir det meste av energien ved avfallsforbrenning – matrester gir lite, ettersom mye av energien i tørrstoffet de inneholder går med til å fordampe vannet de også inneholder.

Hva er fordelene ved bioenergi?
De økologiske fordelene ved å bruke bioenergi svarer stort sett til ulempene ved å bruke andre energikilder. I global sammenheng, der tre fjerdedeler av energien kommer fra fossile brensel, er det mest nærliggende å tenke på fordelene ved å unngå disse. Biomasse som høstes på en bærekraftig måte, noe som blant betyr at det ikke tas ut mer materiale fra naturen enn det år om annet vokser til igjen, gir ingen netto utslipp av CO2, og bidrar derfor ikke til klimaendringer. Biomasse gir også mindre utslipp av forsurende forbindelser (NOx og SO2) enn kull og olje gjør.

I norsk og delvis i svensk sammenheng vil økt bruk av biomasse ofte erstatte elektrisitet fra vann- eller kjernekraft, snarere enn fossile brensel. Dette er en minst like stor fordel. Resultatet kan, avhengig av utviklinga i det totale energiforbruket, bli at en slipper å bygge ut mer vannkraft, at en kan avvikle kjernekrafta fortere, at det oppstår et overskott av strøm som kan eksporteres, eller at en slipper å importere strøm fra Kontinentet. I de siste tilfellene er gevinsten i form av reduserte CO2-utslipp enda større enn når bioenergi erstatter fossile brensel direkte. Dette fordi at for hver kilowattime elektrisitet fra fossile varmekraftverk, har de forbrukt ca. 2-2,5 ganger så mye energi i form kull eller gass.

For mange er det økonomisk gunstig å bruke bioenergi. Det er ikke for intet at verdens fattigste mennesker overveiende gjør det. For folk i den rike verden som står i samme situasjon – ikke økonomisk, men når det gjelder nærhet til ressursene, er det også gunstig. Det vil si folk som har tilgang på ved fra egen eiendom, allmenning, slekt eller venner, liksom bønder og industribedrifter som har avfallsbiomasse blant restproduktene fra produksjonen de driver. Men også enkeltforbrukere og energiselskap som må kjøpe biomasse på det åpne markedet kan oppdage at dette er billigere enn konkurrerende energibærere. Regnestykket vipper noen ganger den ene vegen, noen ganger den andre – det kan blant annet avhenge av oljeprisen, markedsprisen på strøm og hvor politikerne velger å sette avgiftene på strøm og fossile brensel. Siden prisene på bioenergi ikke svinger vilt som olje- og strømprisene, og det ikke er trolig at noen finner på å legge avgift på ved, er bioenergi et desto bedre valg for den som vil unngå usikkerhet om energiregninga.

For lokalsamfunn med svakt næringsgrunnlag men gode biomasseressurser – de to tingene faller ofte sammen! er det også store fordeler i å satse på bioenergi. Å hente ut biomasse, foredle den og fordele energien gir langt flere lokale arbeidsplasser enn å selge olje eller strøm fra hovednettet.

Finnes det noen ulemper?
Kort sagt: Bruk av bioenergi kan føre ikke bare til ulemper, men til reine katastrofer. På den andre sida trenger den knapt føre til noen ulemper i det hele tatt.

De viktigste miljøproblemene knyttet til bioenergi kan grovt deles i to: dem som skyldes produksjon og uttak av biomasse fra naturen, og dem som skyldes forbrenninga. De siste består i alt vesentlig i luftforurensning. Leddet som noen ganger kommer imellom – produksjon av foredlet brensel fra biomasse – kan også gi opphav til noen miljøproblem, men disse er små i forhold til hva de andre kan være.

Biomasse kan som nevnt være mange ting, men oftest er det enten trevirke (evt. rester av dette), ”avfall” fra jordbruket eller energivekster.

Trevirke
Uttak av ved kan føre til enorme problem dersom det skjer fortere enn trærne kan vokse til igjen, eller dersom nye trær hindres i å vokse opp av andre grunner (f.eks. at geiter spiser opp skuddene). Avskoging kan føre til en rekke nye problem: erosjon, mer ustabil vannføring i elvene – dvs. fare både for flom og vannmangel – og tap av biologisk mangfold. Det medfører uvegerlig netto utslipp av CO2, ettersom det ikke kommer nye trær som kan ta opp den CO2 som ble sluppet ut da de gamle ble brent. Avskoging er i dag et stort problem mange steder i Sør, men det at trær hogges for å bli til ved er ikke hovedårsaka, særlig ikke i de store sammenhengende regnskogsområdene i Amazonas, Sentral-Afrika eller Sørøst-Asia. Her er hovedgrunnene (1) kommersiell tømmerdrift og (2) at arealene ønskes til andre formål – jordbruk, gruve- eller industriprosjekt. Derimot er vedhogst en vesentlig årsak til avskoging i en del halvtørre områder der ”skogen” snarere består av spredte trær; i fjellområder som det nordlige Andes, Etiopia og Nepal; i noen tettbefolka områder som Vietnam, deler av Mellom-Amerika og Karibia; og i bynære områder i store deler av den fattige verden. Da er det lett å tenke at problemet er fundamentalt – at befolkningen har blitt så stor at bioenergi ikke lenger kan dekke energibehovet. Enkelte steder er det nok tilfellet, men som regel finnes det løsninger. Det kan være et spørsmål om å utnytte brenslet bedre: i mange fattige samfunn bruker folk langt mer ved enn nødvendig for å koke maten, fordi de gjør det over åpen ild eller dårlige ovner. Det kan være så ”enkelt” som å plante nye trær og hindre at dyr spiser opp plantene (enkelt i hermetegn fordi det kan være sosiale grunner til at det ikke lykkes i praksis).

Jordbruks”avfall”
Bruk av jordbruks”avfall” – husdyrgjødsel eller planterester – til brensel kan komme i konflikt med behovet for å føre begge deler tilbake til jorda som næring. Det siste bør ha forrang, dvs. at det bare er økologisk fornuftig å utnytte slikt materiale til energi dersom det ikke trengs for å sikre humus- eller næringstilstanden i jorda. Dette er to krav som begge må veies inn. Produksjon av biogass er for eksempel en måte å få energi ut av husdyrgjødsel på, mens plantenæringsstoffene blir tilbake og kan brukes som gjødsel. Det er gjødslas innhold av karbon og hydrogen som danner biogassen, og som brennes opp. Men om humustilstanden i jorda er dårlig, gir biogass ikke lenger noen vinn-vinnsituasjon: da bør hele materien tilbake til jorda. Tilsvarende kan det å brenne halm til energiformål virke greitt, da halmen for det første inneholder beskjedne mengder plantenæringsstoff, og en del av disse dessuten finnes igjen i asken som en kan spre på åkeren som gjødsel. Men vil en ha mer humus, bør halmen pløyes ned. – I praksis dreier det seg om å finne en fornuftig balanse ut fra lokale forhold. I vårt kjølige nordiske klima er lavt humusinnhold i jorda sjeldnere et stort problem enn i mange andre deler av verden. Noen steder i Sør, der både gjødsel og planetrester blir brukt som brensel, fører dette derimot både til humusmangel og næringsmangel i jorda.

Energivekster
Energivekster – planter som dyrkes spesielt for å brukes til energiformål – reiser et helt annet dilemma. Dess større areal en bruker til å dyrke slike, dess mindre blir det igjen til matproduksjon. For tida oppmuntrer EU bønder til å minske arealet som brukes til kornproduksjon til fordel for energivekster. Begrunnelsen er at det foregår en overproduksjon av matvarer (og noe av overproduksjonen utnyttes allerede til energi, f.eks. går bussene i Linköping i Sverige på etanol utvunnet av overskuddsdruer). Overskuddet er imidlertid oppnådd ved hjelp av intensive produksjonsformer som ikke nødvendigvis er bærekraftige. Ved en omlegging til økologisk jordbruk kan det oppstå behov for å ta i bruk ”overskuddet” av dyrka jord til matproduksjon igjen. På den andre sida vil en omlegging av kostholdet – mot mer plantekost på bekostning av husdyrprodukt – minske behovet for areal til matproduksjon. Det er derfor vanskelig å gi noe fasitsvar på hvor stort areal det kan være forsvarlig å avsette til energivekster, i Europa eller i andre deler av verden.

Ulemper ved forbrenning
Ulempene knyttet til forbrenning av biomasse oppstår først og fremst når forbrenninga er ufullstendig. Ved fullstendig forbrenning blir materialets innhold av karbon sammen med oksygen fra lufta til CO2, og innholdet av hydrogen blir på samme vis til vanndamp. Det er disse reaksjonene som frigjør mest energi og som en derfor vil ha. Når forbrenninga er ufullstendig, vil derimot en del av karbonet og hydrogenet inngå i andre forbindelser som fortsatt har brennverdi. Disse, og dermed en del av energien, går tapt når de forsvinner med røyken opp gjennom pipa. Det som verre er, er at en rekke av disse forbindelsene er svært helse- og/eller miljøskadelige. De inkluderer sot (små partikler av nesten reint karbon), kullos, PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner) og metan. Metan i de konsentrasjonene som her er aktuelle er først og fremst et klimaproblem, idet denne gassen har vel 20 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2 (regnet på 100 års sikt). De øvrige er derimot alle helsefarlige. Det samme er svevestøv (partikler uten bestemt kjemisk sammensetning, men som er så ørsmå at de kan trekkes ned i lungene, og som også opptrer i røyk). Den langt verste forurensningen med alle disse stoffene finnes i boliger i fattige land der ved, planterester eller tørka gjødsel brennes innendørs på grue eller i dårlige ovner som oser. Den nest verste finnes i store byer, særlig når luftsirkulasjonen er dårlig. Her er det som regel flere kilder enn bioenergi. Alle de nevnte stoffene dannes nemlig også ved ufullstendig forbrenning av kull, olje eller gass, og vekslende blandinger spys derfor ut både av biler (særlig men ikke bare dem uten katalysator) av kullovner, olje- og gasskaminer. Det er likevel sjelden at fossile brensel brennes med så dårlig fyringsteknikk som tilfellet ofte er med ved. Selv i byer der vedfyring står for en beskjeden del av energiforbruket, som Oslo, kan dette derfor være årsak til en stor andel av den helseskadelige forurensningen.

Det trenger imidlertid ikke være slik. Ovner med piper som effektivt fører røyken ut av huset – og som dessuten gir god forbrenning – finnes i utgaver som er billige nok til å gjøres tilgjengelige for verdens fattige. For dem som kan betale litt mer finnes modeller som både er ekstremt energieffektive og gir nesten null utslipp. Det gjelder for eksempel kakkel- og klebersteinsovner med forbrenning i to kamre eller med katalysator. Enda nærmere null kommer store forbrenningsanlegg, med avansert prosesstyring og renseteknologi. En rekke svenske byer har i dag bioenergi som viktigste form for varmeenergi uten større plager av den grunnen. Dette fordi det aller meste brennes i ett eller noen få sentrale anlegg, og varmen fordeles til forbrukerne i form av varmt vann, altså fjernvarme.

Avfallsforbrenning
Særlige miljøproblem knytter seg likevel til én type store anlegg – nemlig dem som ligger i bioenergiens grenseland, dvs. avfallsforbrenningsanlegg. Disse kan gi utslipp av dioksiner, som mistenkes for å ha både hormonhermende og kreftfremkallende virkning på mennesker og dyr, og dessuten av giftige tungmetaller. Dioksinutslippene kan stamme både fra matavfall og PVC-plast som inngår i avfallet. Tungmetallutslippene stammer fra avfall som inneholder disse. Det er omstridt, også innen miljøbevegelsen, om utslipp av dioksiner og tungmetaller i de mengdene en får fra avfallsforbrenningsanlegg med god renseteknologi er store nok til å utgjøre et vektig argument mot brenning av blanda avfall. Du kan selv lese hva Norges Naturvernforbund, Bellona og Norges Miljøvernforbund mener om avfallsforbrenning.

Til debatten om avfallsforbrenning hører også papiravfallets skjebne. Papir kan med større rimelighet enn plast kalles foredlet biomasse. Vil en maksimere bruken av bioenergi, blir det derfor naturlig å kaste sine øyne på denne ressursen. Det har den ulempen at en da mister muligheten til å gjenvinne papiret som materiale, noe som ikke bare sparer prosessenergi men også minsker behovet for å felle nye trær til papirproduksjon. Derfor mener så vel de fleste lands myndigheter som de fleste innen miljøbevegelsen at materialgjenvinning er å foretrekke.

Bioenergi i verden
Gjennom det aller meste av menneskehetens historie har biomasse vært den eneste energikilden vi har utnyttet. Forst den vi selv forbrenner i kroppen; så ved og annet plantemateriale, etter at vi lærte å kontrollere ilden; så den biomassen trekkdyr forbrente, etter at vi lærte å temme dem. Først i middelalderen kom andre energikilder (vind- og vannkraft) til – om vi da ser bort fra bruken av seil på båter, som går noe tusen år lenger tilbake. Men vind- og vannmøller ble brukt i begrenset omfang til spesialiserte oppgaver, som det å male korn, skjære tømmer eller pumpe vann. Helt til kull kom i storstilt bruk med den industrielle revolusjonen (eller i noen land under oppløpet til den) var bioenergi overalt den kvantitativt dominerende energikilden.

Den stillinga har den fortsatt i noen av verdens fattigste land. Siden disse stort sett ligger i klodens varme strøk, der det er lite behov for energi til oppvarming, er det matlaging som står for det meste av forbruket av bioenergi. Det kan, alt etter ressurstilgangen, være ved, tørka kumøkk, halm eller andre planterester fra jordbruket. Det at husholdningenes bruk av bioenergi til matlaging kan være større enn alt annet energiforbruk i et samfunn, betyr to ting. Det første er at det finnes lite industri, motorisert transport eller elektrisk utstyr i hjemmene, noe som nettopp er tilfellet i landa det gjelder. Det andre er at energiforbruket til matlaging er svært stort, fordi energien brukes på lite effektivt vis. Når matlaging skjer over åpen ild, kan det være 5 % eller mindre av energien som faktisk kommer til nytte ved å varme opp maten i gryta – jamført med 50, 60 eller 70 % på moderne el- eller gasskomfyrer. De landa der bioenergi står for over halvparten av energiforbruket, finnes i dag hovedsakelig i Afrika sør for Sahara. Det gjelder også noen land i Sør- og Sørøst-Asia. Dette er ikke lenger den typiske situasjonen i alle ”utviklingsland”. Ser en alle land i Sør under ett, står likevel bioenergi for 20-30 % av energibruken (anslagene varierer noe, siden det meste av forbruket ikke blir statistisk registrert).

På verdensbasis anslår Det internasjonale energibyrået, IEA , at bioenergi i dag står for 11 % av energiforbruket. Andre anslår det til så mye som 14-15 %. Differansen henger særlig sammen med usikkerheten om hvor mye som brukes i Sør. I de rike OECD-landa sto bioenergi – medregnet avfall - i 2004 bare for 3,4 % av energiforbruket. Det er likevel noe mer enn før ”oljekrisene” på 1970-tallet. I 1973 var tallet så vidt over to prosent, etter å ha falt jamt og trutt gjennom de forrige hundre åra ettersom først kull, så olje og vannkraft, så naturgass og kjernekraft dels erstattet bioenergi og dels gjorde det mulig for det totale energiforbruket å øke dramatisk. Da var bruken av bioenergi i den rike verden stort sett trengt tilbake til to områder: vedfyring i noen boliger og fyring med treavfall i industrigreiner som bruker tre som råvare. Selv disse fyrte i betydelig utstrekning med olje og lot avfallet gå til spille, eventuelt også bli til forurensning ved å slippe det ut i nærmeste vassdrag.

Siden 1970-tallet har bioenergi fått nye bruksområder i mange rike land, samtidig som det er lagt ned mye arbeid i å utvikle nye eller ”nygamle” former for foredlede brensel. Det som kvantitativt sett har betydd mest er at bioenergi (og avfall) i økende grad er tatt i bruk i fjernvarme- og kraftvarmeverk (de sistnevnte produserer både strøm og fjernvarme). Det er likevel et begrenset antall land der dette har fått stor utbredelse, og blant dem er to nordiske land ledende (mer i neste avsnitt). Bortsett fra avfall, fyrer de fleste slike verk med treflis eller -pellets, men noen bruker halm, egenprodusert biogass eller ”søppelgass” (metan fra avfallsfyllinger).

Bioenergi i ulike former er også tatt i bruk i transportsektoren. Det gjelder både etanol, RME (rapsmeytylester) og andre former for ”biodiesel”, og biogass. Metanol, som også kan lages av biomasse, brukes i en del biler, men den framstilles i dag oftest av naturgass. Etanol framstilt av mais blandes ofte i bensinen i USA, og erstatter der vel 3 % av bensinforbruket. Biodiesel står for ca. 2 % av dieselmarkedet i EU, og en voksende om ennå svært liten markedsandel i USA. Det er likevel i et utviklingsland – Brasil – at bioenergi, nærmere bestemt etanol fra sukkerrør, har fått størst innpass. Der kjører flere millioner biler på rein etanol og resten med 25 % etanol innblandet i bensinen. Mer om drivstoff utvunnet av biomasse kan du snart lese i en egen artikkel om miljøeffektive kjøretøy.

Bioenergi i Norden
Blant verdens rike land hører Norge, og i enda høyere grad Sverige og Finland, til dem som har de største skogressursene i forhold til innbyggertallet. I alle tre land sto ved så seint som i 1900 for halvparten eller mer av energiforbruket. Danmark var derimot nesten fullstendig avskoget på 1800-tallet, og dermed langt mer avhengig av importert kull. Gjennom de første tre fjerdedelene av det 20. århundret – bare avbrutt av verdenskrigene – gikk bruken av bioenergi sterkt tilbake også i det skogrike Norden, slik at den i 1973 bare sto for 3 % av energiforbruket i Norge, og noen få prosent mer i Sverige og Finland. I Danmark var den helt ubetydelig.

Siden da har den økt sterkt, men i varierende grad og på nokså forskjellige måter i hvert av landa.

Finland henter i dag 20 % av energien fra biomasse – den høyeste andelen av alle OECD-land. Her er det likevel fortsatt treforedlingsindustrien som er den dominerende brukeren, etterfulgt av husholdninger og andre som brenner ved eller flis til oppvarming. 50 % av oppvarmingsbehovet i Finland dekkes gjennom fjernvarme, men paradoksalt nok er det bare en liten del – under 10 prosent – av fjernvarmen som genereres av bioenergi.

Sverige ligger ikke langt etter Finland, med ca. 17 % bioenergi (dette som andel av primærenergitilførselen, når varmen som utvikles i kjernekraftverkene regnes med i de 100 %. Regner en bare med strømmen kjernekraftverkene produserer i de 100 %, så står bioenergi for 22 % av energibruken i Sverige.) Til forskjell fra situasjonen i Finland, står fjernvarme- og kraftvarmeverk for vel en tredjedel av forbruket av bioenergi, takket være en sterk utbygging siden 1980-tallet. Industrien står for om lag halvparten og individuelle kjeler og ovner for det meste av resten. Sverige er ellers det nordiske landet der bioenergi så langt har fått størst innpass i transportsektoren, med ca. 50.000 biler som kjører på etanol, biogass eller biodiesel, og flere hundre busser som kjører enten på etanol eller biogass. Det dreier seg likevel om små energimengder i forhold til det stasjonære forbruket.

Det aller meste av biomassen som brukes i Sverige og Finland kommer fra vanlig skog. Særlig i Sverige har imidlertid ren energiskog – hurtigvoksende arter, særlig av pil, som dyrkes spesielt for å gi brensel – fått en viss utbredelse. I dag brukes nærmere 200.000 mål jord brukt til dette, eller 0,7 % av jordbruksarealet.

I Danmark var utgangspunktet for å satse på bioenergi et helt annet. Landet har bare et par prosent av Sveriges skogareal. Likevel dekker bioenergi, om en inkluderer avfall, i dag 12 % av landets energiforbruk - også en av de høyeste andelene i den rike verden. Andelen er jevnt stigende. Mellom 4 og 5 % av energibruken dekkes ved avfallsforbrenning, mens 7-8 % altså dekkes av andre typer bioenergi, inkludert halm, ved, skogsavfall, biogass og biodiesel. Danmark har vært verdensledende ikke bare innen vindkraft, men også når det gjelder å utvikle moderne halmkjeler og biogassanlegg. Biogassen brukes i alt vesentlig til å produsere strøm og fjernvarme, halmen både på denne måten, på enkeltgårder og i husholdninger.

Av de større nordiske landa er Norge i dag det som bruker klart minst bioenergi. Inkluderert avfall, står bioenergi for under 4 % av den primære energibruken. Den primære energibruken i Norge blåses riktignok opp av den store energibruken på kontinentalsokkelen. Holdes denne utenfor, står bioenergi for kanpt 5 % av energiforsyninga i Norge. Om lag halvparten av dette er ved som brennes i hjemmene, mens resten hovedsakelig er treavfall som brukes i industrien. Godt under 1 % av energibruken i Norge dekkes av fjernvarme basert på avfall eller annen bioenergi. Interessen for biobasert fjernvarme er likevel økende på bagrunn av sterk stigende priser på såvel olje som elektrisitet de siste åra.

Det er klart at potensialet for bruk av bioenergi er betydelig større i alle nordiske land enn dagens bruk. I studien ”Energi 2030”, som ble gjennomført av forskere ved et dansk, et norsk og et svensk universitet på oppdrag fra Prosjekt Alternativ Framtid i 1991, anslås potensialet for Sverige til 160 TWh årlig, for Danmark til 45 TWh og for Norge til 35 TWh (det siste må kalles forsiktig - Norsk Bioenergiforening anslår potensialet i Norge til 50 TWh). Til sammenlikning bruker Sverige i dag årlig ca. 110 TWh bioenergi, Danmark 25 TWh og Norge 15 TWh årlig - medregnet avfall. I alle tre land består en betydelig del av potensialene av i dag ubrukte ressurser fra eksisterende skog og eksisterende jordbruk, men det er også regnet med bidrag fra dyrking av energivekster og energiskog.

Hvem vet mer om bioenergi?
I hvert av de nordiske landa finnes en bioenergiforening som samler folk med interesse for og i mange fall store kunnskaper om bioenergi. Av nettstedene til disse er det i skrivende stund (desember 2004) den norske som inneholder mest matnyttig informasjon for husholdninger og andre som er interessert i å ta i bruk bioenergi i helt liten skala, eller bli flinkere til å gjøre det. Her finnes bl.a. tips om fyring, beskrivelser av ulike ovnstyper og brensel, og en oversikt over norske produsenter. Er problemet ganske enkelt å få tak i ved – eller vite hvor du skal ringe for å innhente priser – finnes en oversikt over norske leverandører på Norsk Ved En annet nyttig nettsted – og bak det et viktig kunnskapssenter når det gjelder bioenergi i norsk sammenheng - er Energigården Eidsalm, som drives av en av Idébankens agenter. Den svenske bioenergiforeningens nettsted er noe mer orientert mot storskalabrukere; her finner du bl.a. en oversikt over produkt av interesse for disse. Det finnes også en bioenergiseksjon innenfor Svenska Energiföreningars Riksorganisation, som ikke minst er en møteplass for folk som driver praktiske forsøk med fornybar energi, men p.t. lite informasjon om bioenergi på nettstedet. Danske sider om bioenergi finner du bl.a. hos De Samvirkende Energi- og Miljøkontorer og hos Videncenter for halm- og flisfyring bl.a. en oversikt over danske leverandører av alle typer ovner (også til ved). Danmark er det nordiske landet som har mest erfaring med biogass: er du interessert i denne energibæreren er derfor nettstedet til Foreningen af danske Biogasanlæg også verdt et besøk. Den finske bioenergiforeningen har ingen sider på svensk, derimot engelske sider som du finner her.

Er du interessert i utnyttelse av bioenergi via fjernvarmesystem, vil du finne mer nyttig informasjon hos de danske, finske, norske og svenske fjernvarmeforeningene.

Forskning om bioenergi foregår ved et betydelig antall institusjoner i hvert av de nordiske landa. Skjematisk kunne en si at landbrukshøgskolene står for mye av forskningen omkring biomasseproduksjon, tekniske høgskoler og institutt for mye av den omkring forbrenningsteknologier, mens forskning om brenselforedling kan finnes både her og der. I virkeligheten er overgangene enda mer glidende, idet forskning omkring ressursgrunnlaget forekommer både ved tekniske og andre universitet, og forskning om ”bruksenden” også ved noen av landbrukshøgskolene. Den relevante forskningen kan også være spredt på en rekke institutt ved det enkelte universitetet/høgskolen: for å få oversikt må en bare spørre seg for eller søke rundt på nettstedene. Her er imidlertid noen gode steder å begynne:

• Universitetet for miljø- og biovitenskap (Norge), Institutt for naturforvaltning, avd. skogforvaltning
• Sintef Energiforskning
• Sveriges Lantbruksuniversitet, Skogsvetenskapliga fakulteten, Institutionen för bioenergi og Enheten för biomassateknologi och kemi
• Lunds tekniska universitet, Avdelningen för miljö- och energisystem
• Den kongelige Veterinær- og Landbohøjskole, Institut for Skov og Landskab
• Universitetet i Joensuu, Skogbruksfakulteten
• Tekniska Högskolan i Helsingfors, Institutet för Energiteknik