Vil dere ta makta over deres egen framtid? Nekter dere å godta at en "utvikling" uten sjel aller ansikt skal bestemme hvordan det går med lokalsamfunnet eller arbeidsplassen? Tør dere å slippe sinnet og drømmene løs overfor hverandre? Er dere klare til å brette opp ermene for å forandre på tingene?

Da kan det være en god idé å arrangere et framtidsverksted. Denne metoden er utviklet av østerrikeren Robert Jungk og har vært mye brukt av beboergrupper, grasrotorganisasjoner og fagforeninger bl.a. i hans hjemland, i Tyskland og i Danmark. I Norge har den vært brukt blant annet av ungdomsgrupper, av kommuner og av blandede grupper - med representater for frivillige organisasjoner, næringsliv osv. - i lokalsamfunn som arbeider med Lokal Agenda 21.

Metoden passer for en gruppe på 15-25 personer som vil utvikle nye visjoner for lokalsamfunnet, organisasjonen eller arbeidsplassen, og sette dem ut i livet. Verkstedet har tre faser: kritikk-, visjons-, og virkeliggjøringsfase. I kritikkfasen gir deltakerne uttrykk for alt de mener er galt med dagens situasjon. Dermed blir en kler over hva en vil endre på. I visjonsfasen kommer en fram med drømmene - alle de villeste og mest fantasifulle idéene er tillatt, og det er strengt forbudt å kritisere andres idéer. En kan veksle mellom plenum og mindre grupper, og gjøre bruk av tegning, maling, dans eller spill for å få fart på fantasien. Til slutt prioriterer en blant de ideene som har kommet fram, ved at alle deltakerene får et likt antall stemmer som de kan fordele på de idéene de likte best. Så kommer virkeliggjøringsfasen: her skal deltakerne finne ut hva som må gjøres av hvem for at visjonene de har prioritert, skal kunne bli en ny virkelighet. Verkstedet er bare begynnelsen. Det har fungert om folk nå har fått håpet, trua og samholdet som trengs til de tøffe takene som kommer.

Det finnes noen viktige forutsetninger for et vellykket framtidsverksted. For det første er det et ufravikelig krav at det må være en både trenet og upartisk prosessleder, dvs. en person som kommer utenfra. Hun eller han trenger dessuten en assistent, som ikke nødvendigvis må hyres inn utenfra, men som må settes inn i oppgaven og som også må forholde seg strengt nøytral under prosessen. Verstedet må forberedes grundig, og deltakerne må kunne sette av minst halvannen dag til selve gjennomføringen. Siden prosesslederen skal ha betalt både for forberedelser, for selve verkstedet og for evt. oppfølging, kan dette bli et stort løft for grupper med små midler. I Norge finnes det en god del eksempel på at kommuner har dekket utgiftene til framtidsverksteder for eksempelvis ungdomsgrupper eller beboere i en del av kommunen. I noen fall har dette gått glimrende, men det finnes også en mulig fallgrube her. Dersom en kommune eller annen sponsor inviterer folk til en visjonsprosess om (eksempelvis) hele lokalsamfunnets framtid, så vil deltakerne høyst sannsynlig kjenne seg grundig snytt dersom det ikke OGSÅ finnes vilje og midler til å realisere i alle fall noen av visjonene de kommer fram med. Et framtidsverksted på slike vilkår er en dårlig idé. Viljen til oppfølging må være klartlagt på forhånd. Ofte kan det være en god idé å avtale med prosessleder at denne kan bistå ved behov til å løse mulige floker i etterkant av verkstedet. Et framtidsverksted som er dårlig forberedt eller kjøres igjennom på for kort tid kan bli verre enn ingenting. Dersom det ikke finnes ressurser til å gjøre jobben skikkelig, kan det være bedre å prøve med en mindre krevende metode - eksempelvis en idédugnad, kafédialog eller SWOT-analyse.

Metoden har blant annet blitt brukt av: De Frie Fugle i Danmark,  CESAM i Sverige og  Idébanken i Norge

Litteraturtips: Håndbog i Fremtidsværksteder, av Robert Jungk og Norbert R. Müllert. Kan bestilles av Stiftelsen Idébanken.

Kontakt: Stiftelsen Idébanken. Spør etter Kirsten Paaby på telefon 23 31 09 62. Kirsten har også laget en mer utfyllende beskrivelse av metoden som du kan lese under "Tilbud fra Idébanken".

SWOT-analyse

SWOT er en engelsk forkortelse som står for Strengths, Weaknesses, Opportunities, Threats, på norsk: styrker, svakheter, muligheter, trusler. SWOT-analyser kan gjennomføres på noen timer, og kan brukes av alle typer grupper. Metoden egner seg godt til gruppearbeid (4-8 personer), gjerne som ledd i en større prosess der flere grupper er samlet i plenum før og etter. Dere har på forhånd valgt et tema som står i sentrum for hele SWOT-analysen. Er det flere grupper, kan det være flere tema. Deltakerne analyserer (for eksempel) nærmiljøets situasjon i forhold til det gitte temaet. Først prøver de å svare på hvilke styrker og svakheter nærmiljøet har på det aktuelle området, deretter på hvilke trusler en står overfor og hvilke muligheter som kan åpne seg i framtida. Gruppens tanker kan noteres som stikkord i en firefeltstabell. Det bildet av trusler og muligheter som kommer fram, brukes som grunnlag for å diskutere strategier for å unngå de førstnevnte og realisere de sistnevnte.

Kontakt: Stiftelsen Idébanken. Spør etter Kai Arne Armann på telefon 23 31 09 70.

Arbeidsbokmetoden

Arbeidsbokmetoden er en metode for å involvere mange - potensielt alle voksne - innbyggere i en samtale om framtida for lokalsamfunnet.

Denne metoden er utviklet av Norsk Institutt for by- og regionforskning med midler fra Miljøverndepartementet og Kommunal- og Arbeidsdepartementet. Johs. Oraug ledet forsøksvirksomheten med miljøplanlegging i 20 kommuner som ønsket å aktivisere alle innbyggerne i planleggingsarbeidets innledende faser. Metoden er et svar på Plan- og bygningslovens §16 som krever at alle berørte parter skal - på et tidlig tidspunkt - gis anledning til å delta i planprosessen.

AB-metoden har minimum to faser der hver fase har sin arbeidsbok.

AB 1 er et DISKUSJONSGRUNNLAG med diskusjonstemaer laget av representanter fra lokalsamfunnets ulike organisasjoner. Venstresidene beskriver en aktuell problemstilling, gjerne på en provoserende måte, men supplert med faktastoff fra eksperthold (ofte kommunens egen ekspertise). I tillegg finnes noen spørsmål, påstander eller forslag som innbyggerne skal ta stilling til. Høyresidene er tomme - her skal folk skrive sine svar, reaksjoner eller kommentarer. Redigeringsfasen krever en upartisk redaktør som i kanskje to måneders tid bare organiserer samtaler med de utpekte representantene fra lokale organisasjoner og redigerer diskusjonstemaene på en journalistisk må1te, helst med illustrasjoner.

Når innholdet er godkjent av bestillerens (eksempelvis kommunens) styringsgruppe, deles arbeidsboka ut til alle som skal inviteres til å medvirke. Gjelder øvelsen et lokalsamfunns framtid, vil det si at den deles ut til alle husstander - ved besøk på døra. Utdelingen bør gjøres av de organisasjoner som har foreslått diskusjonstemaene. Det skaper større motivasjon for å besvare boka og sikrer dannelsen av arbeidsgrupper (studiegrupper) som møtes 2 til 4 kvelder for å svare på de temaene som interesserer dem. Arbeidsgruppene består ideelt av 5-8 personer (i det nevnte tilfellet gjerne naboer) hver, og får ca. 2-3 måneder til å besvare boka.

AB 2 er et BESLUTNINGSGRUNNLAG som inneholder alle de ideer og forslag som arbeidsgruppene har kommet med. Gruppene har også tatt standpunkt til hvilke temaer i AB 1 som de syntes var viktigst. Nå skal bestlleren (f.eks. kommuneadministrasjon og politikere) legge til sine kommentarer og prioriteringer til forslagene før AB 2 sendes ut til de som deltok (eller helst alle innbyggerne). I denne fasen av planprosessen har kommuner valgt ulike løsninger: Enkelte kommer med sine kommentarer og anbefalinger i en egen høyrespalte vis á vis gruppenes forslag. Da holdes dialogen i gang mellom innbyggerer og kommuneforvaltning/politikere. Andre har levert ut AB 2 til deltakerne uten sine kommentarer. Resultatene i AB 2 brukes av planleggerne og styrende organer som et beslutningsgrunnlag for de prioriteringer som må gjøres i et planleggingsarbeide. Avhengig av bearbeidelsen av svarene i AB 1, kan AB 2 enten være et verdi-innspill i en strategidiskusjon om fremtidige veivalg, eller den kan være et prosjektstyringsverktøy for planleggingsledelsen.

Metoden har blant annet blitt brukt av Hof, Sund, Lier og Rygge kommuner i Norge. Den er også brukt av en rekke svenske kommuner i forbindelse med Lokal Agenda 21-arbeid, og av mange private bedrifter.

Litteraturtips: "10 års erfaringer med Arbeidsbokmetoden - i miljøplanlegging og bedriftsutvikling" skrevet av Johs. Oraug. Han har også utviklet et eget internett-database-program for Arbeidsbokmetoden.

Kontakt Johs. Oraug, tlf. 22 95 83 63, mobil 95 02 07 10. E-post: johs@qmplus.net. Web: www.oraug.no

Scenarieverksted

Scenarieverkstedet er, i likhet med arbeidsbokmetoden, en teknikk der eksperters beskrivelser av mulige framtidige utviklingsveger underkastes prøving og diskusjon av lekfolk (eller av en blandet forsamling). Samtidig likner det på framtidsverkstedet ved at antallet lekfolk som kan delta direkte vanligvis er begrenset: man må sørge for at de som får sjansen, representerer ulike grupper med viktige interesser i temaet.Det er i virkeligheten en videreutvikling av framtidsverkstedet - les derfor gjerne beskrivelsen av den metoden før du går videre.

Prosessen begynner ved at en planleggingsgruppe bekriver temaet det skal arbeides med, og gir én eller flere eksperter i oppdrag å lage et antall (gjerne fire) scenarier for utviklinga på dette området, evt. i et lokalsamfunn eller geografisk område. Scenariene skal illustrere framtider der forskjellige verdier eller løsninger prioriteres, samtidig som ekspertene bruker sin innsikt til å sikre at hvert enkelt scenario er innbyrdes konsistent og realistisk, i hvert fall ut fra visse forutsetninger om ytre rammevilkår.

Neste fase er selve verkstedet – eller verkstedene, for det kan godt organiseres flere – der scenariene diskuteres. Disse kan ha et forløp som likner på framtidsverkstedet, med kritikk-, visjons- og virkeliggjøringsfase. Forskjellen er i så fall at mens framtidsverkstedet begynner med en kritikk av dagens situasjon, så tar scenarieverkstedet utgangspunkt i en kritikk av de ulike scenariene, mens visjonsfasen bør føre fram til et scenario som er bedre enn noen av de opprinnelig framlagte. Verkstedene kan imidlertid også legges opp på andre måter, så lenge de gir rom både for kritikk, nye ideer og demokratisk prioritering. Én form som har vært brukt i Danmark er det to-delte scenarieverkstedet med først homogene, dernest heterogene grupper. Her arrangeres først flere éndags verksteder der deltakerne i hvert enkelt verksted har like roller i forhold til temaet. Dernest kommer en ny runde med verksteder der deltakerne i stedet grupperes etter bosted. Deltakerne på hvert av verkstedene i den andre runden vil m.a.o. ha ulike roller og ha med seg erfaringer fra forskjellige verksteder i 1. runde. Denne metoden har vært brukt med hell i forhold til et tema som bærekraftig byutvikling.

Metoden har vært brukt av Idéværkstedet De Frie Fugle og av Teknologirådet i Danmark, bl.a. i samarbeid med Kolding kommune. Les mer på Teknologirådets hjemmeside.

PLA-teknikker (Partcipatory Learning and Action)

Participatory Learning and Action, PLA, er et omfattende metodeverktøy for medvirkning fra barn og unge, til bruk i skolen, organisasjoner eller i kommunal planlegging.

Metodesettet er baser på samhandling med visuelle teknikker, på et nivå alle forstår, gjennom for eksempel tegning, rollespill, illustrasjoner og enkle kart. Grunnlaget for PLA er bred medvirkning. Barn, unge og voksne er likeverdige samarbeidspartnere. Sammen definerer de utfordringer, finner løsningsforslag og lager handlingsplaner.

Metoden har blant annet blitt brukt av Redd Barna og deres undomsorganisasjon PRESS.

Litteraturtips: "Participation Learning and Action - et metodesett for medvirkning fra barn og unge", skrevet av Marit Sanner og Hildegunn Brattvåg. Heftet kan bestilles fra Redd Barnas Rettighetssenter, pb.6902 St. Olavsplass, 0130 Oslo

Kontakt: PRESS/Redd Barna ved Kari Vestbø, tlf: 22 99 08 51.

Idémyldring

Brainstorming eller idémyldring er en enkel og lite ressurskrevende teknikk for å få fram nye idéer. Fordi det ikke krever mye tid eller penger, kan det godt være aktuelt å kjøre flere idémyldringer i løpet av et prosjekt eller en visjonsprosess. Idémyldringer fungerer gjerne bedre når temaet er avgrenset enn om det er svært bredt.

Arbeidet begynner med en kort orientering om hva det ønskes å få ideer til. Deretter bes deltakerne om å komme med ideer. Disse skrives ned fortløpende og "usensurert" på flipover. Noen fundamentale regler gjelder i idégenereringsfasen: 1. Kritikk er ikke tillatt, 2. Alle ideer bør betraktes positivt av deltakerne, 3. Alle ideer bør nevnes, 4. mange ideer ønskes. Etter myldringen ser man på ideene i fellesskap. Hvilke ideer er mest lovende? Hvilke ideer kan kombineres? For hvilke ideer trengs mer fakta for videre bearbeiding? Idémyldring er egnet for enklere problemstillinger hvor en trenger lite faktagrunnlag, eller for grupper hvor utgangspunktet er kjent for dem som deltar.

Metoden kan brukes av alle slags grupper - opp til ca. 30 personer - forutsatt at de har en felles referanseramme, dvs. at de er motivert for å produsere idéer om hvordan noe kan løses, og ikke har behov for å diskutere om dette "noe" er interessant i det hele tatt. Dess større gruppa er, des større blir imidlertid behovet for en dyktig prosessleder, som ikke bare må være nøytral og sørge for at reglene overholdes, men også kunne fange opp ogskrive ned alle idéene som kan komme i "maskingeværfart". En må derfor vurdere om noen i gruppa har disse egenskapene, eller om en må hente en prosessleder utenfra.

Kontakt: Mads B. Nakkerud, Idébanken, tlf. 23 31 09 66.

Skriftlig idémyldring (Brainwriting)

Idémyldring kan også foregå skriftlig. Det byr på noen fordeler mot den muntlige varianten: alle aktiviseres i like stor grad, og ingen munnrappe individer får mulighet til å dominere. På den andre sida blir det mindre spontanitet. Det er ingen klar grense for hvor mange som kan delta i en skriftlig idémyldring. Arbeidet starter, som i den muntlige variaten, med at en person gir en innføring i problemet og en presis problemdefinisjon. Deltakerne sitter rundt et bord, evt. rundt flere bord som til sammen danner en hestesko eller en sirkel. Hver deltaker får et papirark og fem minutter på å skrive ned tre ideer øverst på arket. Deretter gis arket til høyre nabo. Denne skriver ned tre nye ideer på de neste fem minuttene, som kan være inspirert av de tre naboen hadde skrevet, eller være helt uavhengige av disse. Det eneste folk IKKE bør gjøre, er å skrive ned de samme tre idéene hver gang de får et nytt ark i hende! Arkene fortsetter å rotere inntil de har byttet hender et forhåndsbestemt antall ganger (fem ganger kan være passelig - da vil det stå 15 idéer på hvert ark). Prosessleder samler så inn arkene. Dette kan bli utgangspunktet for en muntlig fase, ved at prosessleder sorterer idéene og skriver dem på flipoverark (mens resten av deltakerne tar pause) og at folk deretter kommenterer, evt. prioriterer mellom dem. Eller den kollektive prosesssen kan stoppe med innsamlinga, og arkene overlates til den/de som blir ansvarlige for å sette (de beste) idéene ut i livet. I det siste tilfellet er det likevel en god idé å la gruppa få tilbakemelding om kreativiteten sin, for eksempel ved at noe leser de tre SISTE idéene på hvert ark høyt (disse idéene er de eneste som ingen, unntatt de som selv skrev dem ned, har sett før. Samtidig er det trolig de som i høyest grad er resultat av den kollektive prosessen.

Metoden har blant annet blitt brukt av: Stiftelsen Idébanken.

Kontakt: Stiftelsen Idébanken. Spør etter John Hille på telefon 74 08 37 33.

Idédugnad

Idédugnaden egner seg i likhet med framtidsverkstedet for mennesker som har noe til felles (gjerne medlemmer av en organisasjon) og som vil jobbe sammen i en endringsprosess. Det er en mindre tid- og ressurskrevende teknikk enn framtidsverkstedet, og egner seg godt i situasjoner der noen flere forutsetninger er gitt, for eksempel når man i grove trekk kjenner oppgaven som skal løses, eller har lagt bak seg én fase i et arbeid og skal legge opp slagplanen for den neste.

En idédugnad vil ofte bestå av fire deler. Den første delen tar for seg fakta og rammer. Møtelederen presenterer temaet for idédugnaden. Han eller hun snakker om det arbeidet som eventuelt allerede er gjort, og oppsummerer resultatene av arbeidet så langt. Deretter arbeider deltakerne i grupper og plenum med visjoner: hva ønskes oppnådd med arbeidet? I tredje fase jobber deltakerne igjen i grupper etterfulgt av plenum, men nå med idéutvikling. Til slutt har gruppen en kollektiv oppsummering, hvor man også lager handlingsplan og ansvarsfordeler oppgaver. Det bør ikke delta mer enn 30 personer på en idédugnad. Deltakerne bør være både de som kan bidra med noe aktivt (mangfold, kreativitet og kompetanse) og de som i ettertid vil ha innflytelse på endelig valg av løsning.

Metoden har blant annet blitt brukt av: Asplan Viak AS.

Kontakt: Mari Sager, Stiftelsen Idébanken, tlf. 23 31 09 64.

Søkekonferanse

En søkekonferanse er en måte å drive framtidsplanlegging som særlig egner seg i "uoversiktlige" situasjoner hvor mange aktører er en del av både problem og løsninger. Kort sagt: en øks til bruk mot gordiske knuter. Her dreier det seg ikke om å få "alle" med, men representanter for alle de relevante aktørene.

Søkekonferanser kan brukes på mange områder, f.eks. intern planlegging i en bedrift eller organisasjon, lokalsamfunnsutvikling, by- og trafikkplanlegging, prosjektutvikling osv. Metoden er basert på at alle berørte parter er representert. Det kan være 40-80 deltakere. Arbeidet skjer i en nøye strukturert serie av gruppearbeid med påfølgende presentasjoner og prioriteringer i plenum.

Metoden er intens, men effektiv. En begynner med en presntasjon av problemets historiske utvikling, etterfulgt av gruppearbeid der hensikten å kartlegge hvordan de ulike interessene som er representert på konferansen ser på historien og nåsituasjonen. Et nytt gruppearbeid tar for seg framtida: hvilke ønsker har aktørene for framtida, og hvordan forholder ønskene seg til deres forventninger? Dette oppsummeres med forslag til hva det er viktigst å arbeide videre med for oppnå det som ønskes og for å unngå det som fryktes. I neste fase blandes deltakerne for først å ha idedugnader om hva som kan gjøres med disse innsatsområdene. Ideene prioriteres, og det settes sammen nye grupper for å utarbeider forslag til hva som kan gjøres med de utvalgte ideene. Gjennom ett eller to nye grupparbeider lages det så konkrete og forpliktende forslag til hva som skal gjøres og hvem som må trekkes inn for å få det til. Dette presenteres og diskuteres i plenum. Deltakerne avtaler så hvordan oppfølgingen skal skje, f.eks. om de skal samles igjen etter en stund når det er jobbet videre med forslagene fra konferansen.

Metoden har blant annet blitt brukt av: Tromsø kommune. Snakk med Turid Rendum på telefon 72 54 00 00(jobb), 73 57 43 39(privat).

Litteraturtips: "Veileder i Søkekonferanse", skrevet av Gunnar Sander.