2. og 3. september møttes 200 mennesker i Göteborg for å utveksle erfaringer og idéer til det videre arbeidet med Lokal Agenda 21. Deltakere fra flere nordiske land etterlyste sterkere vilje til å satse på bærekraft fra nasjonale myndigheters side – samt en kvassere og mindre konfliktsky holdning fra de lokale aktørene selv.
 |
 |
|
Nordiske politikere og byråkrater grilles av Idébankens Lasse Jalling (t.h.) |
Som bakgrunn for konferansen hadde forskere i Danmark, Finland,
Norge og Sverige utarbeidet en rapport om LA 21-aktiviteten i
sine respektive land. Den er ikke udelt oppløftende – i alle landa er tegn til
avmatning, ved at tallet på kommuner som jobber aktivt med Agenda 21 synker,
og/eller at aktivitetsnivået i mange kommuner gjør det.
Loa Bogason, som holdt åpningstalen på vegne av Nordisk ministerråd,
mente likevel at stemninga på grasrota burde gi grunnlag for noe annet. Som
illustrasjon trakk hun fram samtalene hun hadde med drosjesjåførene på veg til
og fra den siste europeiske konferansen om LA 21, i Aalborg i juni. Den ene var
sterkt opptatt av vilkårene for kaffedyrkere i Nicaragua, den andre av miljøet
og global oppvarming.
Det gode
livet – avsporing eller mobiliseringsgrunnlag?
Tidligere leder i Natur og ungdom, Elin Lerum Boasson, fulgte
opp med et innlegg der hun krevde både et klarere fokus og større vilje til å ta
konflikter i miljøarbeidet. Der LA 21-arbeidet handlet om helse, kultur eller
estetikk, snarere enn de globale miljøutfordringene og fordelingsspørsmålene,
hadde det etter hennes syn sporet av. Boasson var også kritisk til de
eksisterende nasjonale og nordiske strategiene for bærekraftig utvikling, som
etter hennes mening var blottet for konkrete målsettinger.
Den kjente svenske miljødebattøren Stefan Edman sluttet seg
til Boassons ønske om at de som jobber for en bærekraftig utvikling måtte bli
kvassere og mer samfunnskritiske. Derimot hadde han et mer nyansert syn på
forholdet mellom ”det gode livet” og de globale utfordringene. Etter hans mening
var det sammenheng mellom disse utfordringene og årsakene til at mange slet med
utbrenthet, helseskader, ideologisk tomhet eller var lei av materialismen. Edman
etterlyste en ny debatt om hva velferd betyr.
Bærekraftige
byråkrater
En del av tida under
konferansen var satt av til gruppearbeid over åtte ulike tema. De til sammen 21
gruppene hadde mange forslag til hva som kunne styrke Agenda 21-arbeidet, men en
gjenganger var ønsker om større tydelighet og sterkere prioritering av
bærekraftarbeidet på nasjonalt hold. Flere etterlyste også mer omtale i media –
herunder ei gruppe som kunne tenke seg ”dokusåper” med miljø som
tema.
Det forslaget ble fulgt opp
allerede neste dag, da Lasse Jalling fra Idébanken ledet en paneldiskusjon
mellom to nasjonale politikere, to ledende miljøbyråkrater og to lokalpolitikere
fra ulike nordiske land. De fikk først svare på nærgående spørsmål om hvorvidt
de komposterte hjemme, hvilke transportmiddel de hadde brukt til konferansen, om
de hadde omgåttes folk fra fremmede kulturer privat den siste måneden mm.
Bærekraftige svar ble belønnet med en økologisk gulrot. Byråkratlaget sto etter
denne runden igjen med den største beholdningen knaskemat.
Blant deltakerne i paneldiskusjonen var politisk
rådgiver Åshild Mathisen fra det norske Miljøverndepartementet. Mathisen sa seg
blant annet enig med mange av konferansedeltakerne i at det virker demotiverende
for kommunene om ikke det nasjonale nivået etterspør resultater i miljøarbeidet.
På spørsmål fra Jalling om hvorvidt Norge kunne lære av de vel innarbeidede
nasjonale miljømålene i
Sverige, var svaret: ja, det kan vi.
Hva må til?
Konferansen ble avsluttet med refleksjoner av fire nordiske forskere, som
sammenfattet det de oppfattet som konferansens budskap om hva som må til for å
styrke Agenda 21-arbeidet i seks punkt: