Nasjonal og nordisk oppfølgingHvordan følger nordiske land opp FNs mål om en bærekraftig utvikling?Agenda 21 (se "Milepæler mot bærekraft") oppfordrer alle land til å utvikle nasjonale strategier for bærekraftig utvikling. Samme oppfordring er gjentatt av FNs Kommisjon for bærekraftig utvikling i 1997 og av Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i 2002. Til nå har ca. 60 stater fulgt den oppfordringen, mens ytterligere 20-30 er i gang. Se kart. Mange av disse landa har også opprettet nasjonalkommisjoner for bærekraftig utvikling, der både staten og andre viktige samfunnsaktører er representert, til å drive på arbeidet med å realisere en bærekraftig utvikling i praksis. Alle nordiske stater har i dag vedtatt en slik overordnet strategi, selv om det bare er Norge som har valgt å kalle sin for Nasjonal Agenda 21. Felles for strategiene er at de søker å beskrive hvordan man kan få til en utvikling som både er økologisk, sosialt og økonomisk bærekraftig. De berører derfor de fleste politikkområder. De er "tversektorielle" i den forstand at mange departement har bidratt til å bringe dem fram - likevel med miljødepartementene eller tilsvarende som de førende unntatt i Norge, der Finansdepartementet har vært hovedansvarlig. Samtidig er det felles for de nordiske strategiene at de er statenes strategier. Andre samfunnsaktører har - i variererende grad og gjennom ulike kanaler - blitt invitert til å gi innspill, både tidlig i prosessene og gjennom høringsrunder etter at utkast forelå. De er likevel vedtatt av nasjonalforsamlingene alene, og forplikter dermed formelt sett bare statlige myndigheter. (Finlands strategi utgjør et delvis unntak idet den først er vedtatt av en Nasjonalkommisjon for bærekraftig utvikling, før den ble stadfestet av regjering og Riksdag. Nasjonalkommisjonen omfatter også representanter for nærings- og organisasjonsliv, men de statlige representantene er i flertall). I dette skiller de nasjonale strategiene seg fra en del lokale Agenda 21-strategier. Mange av de sistnevnte (se "Handle lokalt") er på tilsvarende måte vedtatt av kommunestyrene alene. Andre er derimot vedtatt av fora med representanter for f.eks. beboerforeninger. frivillige organisasjoner og næringsorganisasjoner ved siden av kommunen, og kan sees på som avtaler mellom partene, der alle påtar seg å gjøre sitt. En slik modell er altså ikke prøvd på nasjonalt plan i Norden. Derimot finnes mange eksempel på at nasjonale organisasjoner hver for seg har vedtatt egne handlingsplaner for bærekraftig utvikling. Finland og Sverige er i dag de eneste nordiske landa som har stående nasjonale fora med med både statlige og ikke-statlige representanter som skal fremme arbeidet for en bærekraftig utvikling. Den finske Kommissionen for hållbar utveckling har fungert helt siden 1993. I Sverige fungerte en "Nationalkommitté för Agenda 21 och Habitat" fra 2000-2003, men denne ble avviklet etter å ha levert en utredning som ble en del av bakgrunnen for andre utgave av den nasjonale bærekraftstrategien. I 2005 ble det imidlertid opprettet et nytt Hållbarhetsråd, hvis mandat både er å være pådriver for den nasjonale politikken og å bistå kommuner, næringsliv og organisasjoner med deres arbeid for en bærekraftig utvikling. I Norge ble det opprettet en Nasjonalkomité for bærekraftig utvikling allerede i 1989, men denne møttes sjelden og har ikke fungert etter 1993. I Danmark finnes heller intet tilsvarende organ. På Island ble det opprettet et utvalg med representanter for viktige aktørgrupper til å gi råd om landets første handlingsplan for bærekraftig utvikling i 1997, men dette ble oppløst etter at oppdraget var utført.
De nasjonale og nordiske strategidokumentene
Danmark:
Sverige:
Finland:
Island:
Norden:
|