Til tross for at nasjonenes vilje til å følg opp i praksis har vært sterkt varierende, så har en lyktes i å bli enige om mange viktige prinsipper, rettesnorer og mål. Den globale samtalen har samtidig utviklet seg fra en situasjon der "miljø" og "utvikling" ble sett på som atskilte spørsmål, til en erkjennelse av at en bærekraftig utvikling krever at miljø og global fordeling sees i sammenheng. Dernest har en erkjent at en slik utvikling verken kan beordres eller bestilles, men bare realiseres gjennom bred deltakelse fra alle grupper i verdens samfunn.

Fra Stockholm til Brundtland
FN arrangerte den første globale konferansen om "Menneskets miljø" i Stockholm i 1972. Den samlet representanter for 113 land. Konferansen slo fast at menneskeheten har en forpliktelse til å ta vare på naturen.

Bak Stockholmskonferansen lå en voksende uro, spesielt i verdens rike land, over økende forurensning og rovdrift på naturen. Etter Rachel Carsons vekkerop Den tause våren (1962), som viste farene ved DDT og andre langlivede sprøytemiddel, kom en stigende strøm av advarsler mot andre sider ved industrisamfunnets omgang med jorda. Noen spurte beintfram om rike lands utviklingsmodell, bygd på uavbrutt økonomisk vekst, overhodet lot seg opprettholde. Eksempel på denne kritikken – begge fra 1972 - var Romaklubbens Grenser for vekst og The Ecologist’s Blueprint for Survival.

I Sør så mange regjeringer med uro på den voksende miljøbevegelsen i Nord. Etter avkoloniseringen og FNs første "utviklingstiår" måtte de konstatere at ulikhetene i verden bare hadde økt. De fryktet at dersom rike land fant ut at deres forbruksmønster ville skape miljøkatastrofer om alle fikk del i den, så ville de rike sette alt inn på å opprettholde skjevhetene – heller enn å dempe sitt eget forbruk.

Atmosfæren foran Stockholmskonferansen var derfor ladet med spenning. Mye av den ble fort utløst. Verken regjeringsdelegasjonene fra Nord eller de fra Sør ønsket å problematisere den økonomiske veksten. Slutterklæringen og handlingsplanen fra Stockholmskonferansen ble i stedet dominert av krav om økte politiske, kunnskapsmessige og økonomiske ressurser til å løse miljøproblemene – og krav om økt bistand fra Nord til Sør.

Et varig resultat av konferansen ble opprettelsen av FNs miljøprogram (UNEP) med sete i Nairobi.

Årene etter Stockholmskonferansen ble preget både av håp og av nye konflikter i miljø- og utviklingsdebatten. I 1974 vedtok FNs generalforsamling et handlingsprogram for en Ny økonomisk verdensorden (NØV) med sikte på en omfordeling av økonomisk makt og ressurser fra rike til fattige land. OPEC-landenes vellykkede aksjon samme år, som førte til en firedobling av oljeprisene, ga mange håp om at endringer til fordel for Sør ville tvinge seg fram. Dette selv om de fleste rike land stilte seg lunkne eller avvisende til NØV-kravene.

I Nord pågikk fortsatt en livlig debatt. Noen mente altså at hensynet til verdens fattige og kommende generasjoner krevde en helt ny utviklingskurs - og en ny livsstil. Andre mente at problemene kunne løses med fortsatt vekst og bedre teknologi. Myndighetene og næringslivet satset stort sett på den siste linjen. De gjorde viktige framskritt på visse områder - særlig med å begrense utslipp fra industrien. De økte oljeprisene fra midten av 1970-tallet førte også til en sterkere interesse for å minske selve ressursforbruket. Det som ble oppnådd var likevel sjelden mer enn en utflating eller demping av veksten i energi- og råvareforbruket.

Utviklingslandenes miljøproblem – særlig de som knyttet seg til press på jord- og vannressurser, avskoging og forørkning – ble også viet betydelig plass i Stockholm. Både der og i de følgende åra – da sultkatastrofen i Sahel satte problemene på spissen – sto det sterk strid om årsakene. Var det overbefolkning, fattigdom eller utbytting fra rike lands side?

I 1980 utga UNEP, Verdens Naturvernunion (IUCN) og Verdens Naturfond (WWF) World Conservation Strategy, seinere revidert som Caring for the Earth. Den peker klart på både lokal fattigdom og ytre inngrep som årsak til naturødeleggelse - og understreker at naturen bare kan reddes ved at lokalsamfunn får makt til og interesse for å bevare den. World Conservation Strategy innførte uttrykket bærekraftig utvikling om vegen verden burde slå inn på. Det var, om ikke aller første gang dette uttrykket ble brukt, så første gang det skjedde i et dokument som tyngre internasjonale organisasjoner sto bak.

Fra Brundtland til Rio
1980-åra brakte med seg både nye problembilder og nye politiske strømninger. Råvareprisene vendte på nytt nedover. Land i Nord var stadig mindre villige til å diskutere en ny økonomisk verdensorden. De store lånene som mange u-land hadde tatt opp på 1970-tallet – indirekte finansiert av OPEC-landenes oljedollar – viste seg umulige å betjene. Gjeldskrisen brøt for alvor ut i 1982. Afrika og Latin-Amerika sto foran et tiår med synkende inntekter.

Samtidig som de mer letthåndterlige miljøproblemene i Nord – spesielt lokal industriforurensning – ble redusert, kom nye varsler om problem med globalt eller kontinentalt omfang. Det gjaldt for eksempel drivhuseffekten, svekkelsen av ozonlaget, forsuringen, spredning av miljøgifter i produkter, tap av biologisk mangfold.

I 1983 vedtok FNs generalforsamling å nedsette en Verdenskommisjon for miljø og utvikling. Gro Harlem Brundtland ble utpekt til å lede den. Som navnet antyder skulle kommisjonen se både på miljø- og fattigdomsproblemene, og foreslå utviklingsstrategier som kunne bidra til å løse dem i sammenheng.

Brundtlandkommisjonen avga sin rapport, Vår felles framtid, i 1987. Den bidro kraftfullt til å sette de globale problemene på dagsordenen. Rapporten (abstract, skannet fullversjon) gjør "bærekraftig utvikling" til sitt sentrale begrep. Det defineres som "en utvikling som møter dagens behov, uten å forringe kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov". Det presiseres også at bærekraftig utvikling forutsetter "et forbruksmønster som ligger innenfor det økologisk mulige og som vi alle kan oppnå". Rike lands forbruk er bare bærekraftig om det er økologisk mulig for hele verden å oppnå det samme.

Blant verdens miljø- og solidaritetsbevegelser fikk Brundtlandkommisjonen en blandet mottakelse. Ros for å peke på at store og raske endringer må til om bærekraftig utvikling skal bli en realitet: for eksempel at det er tvingende nødvendig for rike land å satse på en "lavenergiframtid", som ble illustrert ved en halvering av energiforbruket i løpet av ca. 40 år. Men også kritikk for blant annet å anbefale enda sterkere økonomisk vekst i verdens rike land - uten å føre bevis for at dette lot seg forene med kommisjonens egne krav til økologisk bærekraft.

Rapporten fra Brundtlandkommisjonen ble behandlet av FNs generalforsamling i 1987. Der ble det vedtatt at den skulle følges opp av en "global konferanse om miljø og utvikling" (UNCED – UN Conference on Environment and Development) i 1992. Seinere ble det avgjort at denne konferansen skulle holdes i Rio de Janeiro i Brasil.

Det ble lagt opp til en omfattende prosess foran UNCED-92. Det skulle holdes fire regionale forberedelseskonferanser (for Afrika, for Asia/Stillehavsområdet, for Latin-Amerika og for Europa pluss Nord-Amerika), flere globale forberedelsesmøter, og ikke-statlige organisasjoner skulle få komme med innspill. I virkeligheten ble deltakelsen enda bredere enn FN og mange av medlemsstatene opprinnelig hadde forutsett. Dels skjedde det ved at både organisasjoner og næringsliv underveis tilkjempet seg en større plass i den offisielle prosessen. Dels ved at de grep anledningen til å komme med uavhengige utspill og gjennomføre egne konferanser med direkte adresse til det kommende UNCED-møtet.

Den regionale forberedelseskonferansen for Europa og Nord-Amerika foregikk som nr. 2 i rekken i Bergen i mai 1990. Norges regjering og FNs økonomiske kommisjon for Europa var arrangører. Det som skjedde før og under denne konferansen fikk betydelig innflytelse på den videre UNCED-prosessen. I Bergen ble det arrangert egne konferanser for næringslivet, fagbevegelsen, frivillige organisasjoner, ungdom og forskere. De vedtok ikke bare hver sine egne erklæringer, men deltok også i forhandlinger med regjeringsdelegater om en felles slutterklæring – "Joint Agenda for Action". I tillegg kom en rekke uavhengige arrangement. Den største, SEED Popular Forum, samlet 500 deltakere fra miljø- og solidaritetsorganisasjoner i alle verdensdeler. De kom med skarp kritikk av hva de oppfattet som regjeringenes sendrektighet og mangelen på ekte medvirkning i den offisielle prosessen. Totalt pågikk ikke mindre enn 16 konferanser eller møter om bærekraftig utvikling i Bergen i andre uke av mai 1990, med til sammen over 3000 deltakere. Idébankens forløper var medarrangør av SEED-konferansen, og utga en fyldig rapport om denne sammen med mer kortfattet dokumentasjon av de øvrige Bergen-konferansene. Vi har fortsatt noen få eksemplar som spesielt interesserte kan bestille til kr. 100,-.

Næringslivets organisasjoner var svært aktive under alle stadier i UNCED- prosessen. Dels drev de lobbyvirksomhet for å sikre at næringslivets interesser ble ivaretatt i avtalene som skulle gjøres. Men UNCED virket også som katalysator for egne prosesser og for dannelsen av nye, internasjonale organisasjoner med sikte på å styrke næringslivets bidrag til bærekraftig utvikling. Sentrale eksempel er Det internasjonale handelskammers (ICCs) Miljøcharter fra 1991, dannelsen av Business Council for Sustainable Development (som etter Rio gikk sammen med ICCs miljøavdeling til WCBSD , World Business Council for Sustainable Development) og av INEM (International Network for Environmental Management) i 1990.

Også lokale myndigheter engasjerte seg. I 1990 ble ICLEI, International Council on Local Environmental Initiatives, dannet. Året etter hadde IULA – verdensorganisasjonen av lokale og regionale myndigheter – kongress i Oslo, og vedtok der en Erklæring om miljø, helse og livsstil med adresse både til Rio-konferansen og til medlemskommunene.

Ungdom fra 97 land over hele verden holdt sin egen forberedelseskonferanse, Youth '92, i Costa Rica straks før UNCED.

Rio-toppmøtet og Agenda 21
Nesten alle FNs medlemsland var representert på UNCED, 117 av dem med sine stats- eller regjeringssjefer. Til sammenligning var bare to regjeringssjefer til stede i Stockholm i 1972.

På det opprinnelige programmet for UNCED sto vedtakelsen av tre erklæringer: et sett av prinsipper for bærekraftig utvikling (Rio-erklæringen), en omfattende handlingsplan eller dagsorden for det 21. århundret (Agenda 21: norsk kortversjon; engelsk fullversjon) og en egen erklæring om bærekraftig skogbruk (Skogprinsippene).

Parallelt med de flerårige forhandlingene om innholdet i disse dokumentene hadde det også pågått forhandlinger om to folkerettslig bindende konvensjoner: Konvensjonen om biologisk mangfold og Klimakonvensjonen. Selv om disse formelt var uavhengige av UNCED-prosessen, valgte en å legge sluttføringen av forhandlingene til toppmøtet i Rio.

Det meste av innholdet i så omfattende erklæringer og avtaler var naturligvis ferdig forhandlet på forhånd. Det skjedde gjennom fire globale forberedelseskonferanser (Prepcoms) til selve UNCED – med innspill fra de regionale forberedelseskonferansene - og gjennom en rekke møter om de to konvensjonene.

Likevel ble det dramatikk også under innspurten i Rio. Noen viktige konfliktlinjer gikk mellom Nord og Sør, og ga ekko fra Stockholmskonferansen 20 år tidligere. Det gjaldt for eksempel vekten som Agenda 21 skulle legge på befolkningsveksten kontra rike lands overforbruk som årsaker til miljøproblem. Det gjaldt også kravene fra Sør om forpliktende tilsagn fra Nord om økt bistand generelt og miljøbistand spesielt. Med hensyn til Klimakonvensjonen var posisjonene mangfoldige. EU, enkelte andre industriland og noen land i Sør som fryktet konsekvensene av klimaendringer ønsket en avtale med klare krav om reduksjoner i klimagassutslipp, mens bl.a. USA og viktige OPEC-land sto steilt imot.

Andre konfliktlinjer gikk mellom de ikke-statlige organisasjonene på den ene sida og regjeringene på den andre. Også i Rio var ikke-statlige organisasjoner invitert til å holde egne konferanser – samlet under navnet "Global forum", der hele 8000 personer deltok – og til å komme med innspill til de offisielle forhandlingene. Som i Bergen to år før krevde de langt sterkere handlingsforpliktelser av regjeringsrepresentantene, men ble i stor grad skuffet. Det kom dramatisk til uttrykk da kenyanske Wagaki Mwangi skulle tale til regjeringsdelegatene som representant for ungdommen – og fortelle dem blant annet at "dere har fordømt min generasjon". Idet hun entret talerstolen brøt konferansens TV-overføringssystem på mystisk vis sammen. Da ungdomsrepresentanter kort etter prøvde å arrangere en pressekonferanse for likevel å gjøre innholdet i talen kjent, grep sikkerhetsfolk inn, kastet dem ut av konferansesenteret og nektet dem adgang til resten av forhandlingene.

Organisasjonenes krav om at Agenda 21 skulle ta opp negative konsekvenser av transnasjonale selskapers virksomhet og av militært forbruk, ble heller ikke tatt til følge.

Med sine utallige kompromisser og med alle de spørsmålstegnene som kan settes ved den brede medvirkningsprosessen, ga UNCED-92 likevel viktige resultat.

Både Klimakonvensjonen og Konvensjonen om biologisk mangfold ble vedtatt. Den første måtte riktignok få form av en "rammekonvensjon", der vedtak om konkrete utslippsreduksjoner ble utsatt til seinere møter.

Agenda 21 ble undertegnet av alle unntatt tre land på konferansen. Den inneholder over 1600 konkrete anbefalinger om tiltak for å fremme bærekraftig utvikling, fordelt på fire deler og 40 kapitler.

Del I handler om tiltak for å fremme sosial og økonomisk utvikling spesielt i Sør, men krever også en omlegging av rike lands forbruksmønster.

Del II handler om tiltak mot de globale miljøproblemene.

Del III handler om viktigheten av at alle grupper i samfunnet deltar og får reell innflytelse på arbeidet for bærekraftig utvikling. Agenda 21 skiller seg tydelig fra mange erklæringer fra tidligere FN-toppmøter, ved at statene klart sier fra at de alene ikke kan gjøre jobben. Ett av kapitlene – nr. 28 – handler om kommunenes bidrag. Her oppfordres kommuner i alle land til å gå inn i en dialog med organisasjoner, næringsliv og fagbevegelse for å utvikle en Lokal Agenda 21 – lokalsamfunnets egen dagsorden for bærekraftig utvikling.

Del IV handler om "middel for gjennomføring", og poengterer behovet for betydelig økte overføringer fra Nord til Sør om fattige land skal klare sin del av forpliktelsene i Agenda 21. Spesifikt gjentas kravet om at rike land må øke sin bistand til 0,7 % av BNP – men uten frist. Dette kravet har så langt ikke blitt innfridd. Bistanden ligger i dag som i 1992 på omtrent halvparten av det nivået, etter i mellomtida først å ha sunket og så igjen økt litt.

De ikke-statlige gruppene som deltok ved "Global forum" i Rio – miljø- og solidaritetsorganisasjoner, kvinne- og ungdomsorganisasjoner, urbefolkningsgrupper og andre - vedtok også en "People’s Earth Declaration" og en rekke andre, felles eller gruppevise, dagsordener for bærekraftig utvikling. De finner du her.

Fra Rio til Johannesburg - og videre
UNCED-konferansen vedtok å opprette et eget FN-organ, Commission on Sustainable Development (CSD) til å fremme oppfølgingen av Agenda 21. CSD består av representanter for om lag en fjerdedel av medlemslandene, utpekt for tre år om gangen. Men alle medlemsland har rett til å delta i møtene, som er holdt årlig siden 1993. CSD velger for hvert år et knippe av temaer som en vil fokusere spesielt på i perioden fram mot neste møte, i tillegg til noen "tverrgående" tema som har sin faste plass på dagsordenen.

I løpet av de fem åra etter Rio-konferansen arrangerte FN en serie andre toppmøter om sentrale utfordringer for verdenssamfunnet. Selv om disse møtene ikke var del av UNCED-prosessen, tok samtlige opp problemstillinger som griper sterkt inn i målene for en bærekraftig utvikling og mulighetene for å få den til. Arbeidsformen fram mot og under de andre toppmøtene ble også påvirket av UNCED-prosessen, ikke minst gjennom kravene om bred deltakelse fra ikke-statlige organisasjoner. De andre toppmøtene gjaldt menneskerettigheter (Wien 1993), befolkningsspørsmål (Cairo 1994), sosial utvikling (København 1995) kvinnespørsmål (Beijing 1995) og bosettingsspørsmål (Habitat II, Istanbul 1996). Av disse har vedtakene fra Habitatkonferansen, med dets fokus på byer og lokalsamfunn, en særskilt relevans for arbeidet med Agenda 21 lokalt.

I 1997 lyktes det også å samle verdens stater til et møte som skulle gi konkret innhold til Rammekonvensjonen om klima fra 1992. Møtet, som foregikk i Kyoto i Japan, munnet ut i en avtale som i store trekk gikk ut på at verdens industriland (men ikke utviklingslanda) skulle stabilisere sin klimagassutslipp på 1990-nivå innen 2010. Det ble satt litt ulike mål for de enkelte landa - noen skulle få lov til å øke utslippene litt, mens andre skulle redusere dem litt. Det skulle vare helt til 2005 før nok land hadde ratifisert Kyoto-protokollen til at den trådte i kraft. To land - USA og Australia - nektet å ratifisere den.

UNCED-92 hadde også vedtatt at det i 1997 skulle holdes en ny konferanse ("Rio +5") for å evaluere oppfølgingen av UNCED som helhet, og behovet for nye tiltak. Denne konferansen fikk form av en spesialsesjon av FNs generalforsamling (UN General Assembly Special Session , UNGASS-97) i New York. Foran denne konferansen ble de enkelte landa ble også oppfordret til å utarbeide årlige rapporter om sin oppfølging av hele Agenda 21. Langt fra alle land gjorde dette, men mange la fram nasjonalrapporter til det siste CSD-møtet før UNGASS. En oppsummering av disse rapportene viste at kapitel 28 i Agenda 21 var blant dem som hadde blitt fulgt opp i størst utstrekning - dvs. at flere tusen kommuner verden over hadde fulgt oppfordringen om å utvikle og iverksette Lokal Agenda 21-planer. UNGASS-97 mislyktes i å komme fram til noen slutterklæring. Motsetningene mellom rike og fattige land, spesielt om økonomiske fordelingsspørsmål, var ganske enkelt for store. Det ble likevel vedtatt å kalle inn til et nytt toppmøte om bærekraftig utvikling om nye fem år.

Dette Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling (WSSD) ble holdt i Johannesburg i 2002. Denne gangen lyktes man i å komme fram til en slutterklæring, men verken den eller den mer omfattende implementeringsplanen inneholdt store nyheter. Mange mente at det viktigste resultatet av Johannesburg-toppmøtet som det at resultatene av UNCED-92 ble bekreftet, til tross for at bl.a. USA reiste innvendinger mot noen av dem - inkludert føre var-prinsippet og prinsippet om "felles men differensiert ansvar" (i klartekst: at rike land må bære de største byrdene når det gjelder å realisere en bærekraftig utvikling). Les Third World Networks skuffede oppsummering av konferansen. Bekreftet ble også Tusenårsmålene, som var vedtatt under FNs generalforsamling i 2000. Denne generalforsamlingen var nok en viktigere milepæl enn Johannesburg-toppmøtet, idet Millenniumsmålene, i likhet med sluttdokumentene fra Rio men til forskjell fra dem fra Johannesburg, har blitt stående som viktige referanser for den fortsatte debatten om og arbeidet for en bærekraftig utvikling. Tusenårsmålene ble bekreftet av FNs generalforsamling i 2005 - også det en anledning der USA ønsket å gjøre om på tidligere vedtak, men ble stående nokså alene.