På de resterende 15 områdene går utviklinga ifølge forskerne entydig mot det verre. Atmosfæren blir stadig dårligere i stand til å klare forurensningen vi produserer; ferskvannsressursene blir mer og mer overbelastet; det biologiske mangfoldet minsker, og det samme gjør fiskebestandene; jordsmonnet utarmes - til dels nettopp som følge av tiltakene som er gjennomført for å øke jordbruksproduksjonen; økosystemenes evne til å motstå både skadedyr og ekstreme hendelser som orkaner og flodbølger er svekket.

Ifølge rapporten utrydder vi i dag andre arter i et tempo som er opp mot 1000 ganger større enn den naturlige "forsvinningsraten", og det er utsikter til at artsdøden blir 10-100 ganger mer omfattende enn dette igjen innen midten av dette hundreåret. Som eksempel på hvor raskt det går, peker en på at en femtedel av verdens korallrev er ødelagt bare siden 1980, og ytterligere en femtedel sterkt skadet. I samme periode har 35 % av verdens mangroveskoger forsvunnet. Mangrovene viste sin nytte under den asiatiske tsunamikatastrofen i 2004, som gjorde mindre skade langs kyster der de ennå sto igjen, enn der de var ryddet. Ryddet blir de blant annet for å gi plass til oppdrett av kjempereker, som så kan sendes til restaurantbord og frysedisker i Europa og Nord-Amerika.

Mennesker er før første gang i historia i ferd med å endre selve klimaet, ikke bare i mindre områder, men på hele kloden. FNs klimapanel (IPCC) anslo i 2001 at vi kom til øke temperaturen med mellom 1,4 og 5,8 grader i gjennomsnitt innen 2100. Det laveste tallet forutsatte en rask og kraftfull innsats for å minske utslippene av klimagasser. Det er det så langt ingen tegn til - tvert imot har utslippene, og atmosfærens innhold av klimagasser, økt fortere i løpet av de siste fem åra enn noensinne før. En temperaturstigning på 5-6 grader vil bety at jorda blir varmere enn den har vært på mange millioner år, og dermed varmere enn noen gang mens flertallet av de artene som finnes i dag har eksistert. Bak veksten i klimagassutslippene på globalt nivå ligger dels fortsatt økende utslipp fra mange rike land - Norge inkludert - og dels en enda raskere vekst i utslipp fra land i Asia. Det siste henger igjen delvis sammen med at deler av befolkningen i disse landa har blitt i stand til å øke sitt eget forbruk av energikrevende varer og tjenester - og dels med veksten i deres eksportindustrier, som for en stor del selger varer til det rike Nord.

Her kan du lese mer om klodens miljøtilstand:

UNEP - FNs miljøvernprogram
Utgir blant annet en årlig tilstandsrapport, Global Environmental Outlook, som kan lastes ned gratis.

World Resources instititute
Driver databasen "Earth Trends" med omfattende statistikk og annen informasjon, og utgir kompendiet "World Resources" ca. annethvert år.

Worldwatch Institute
Utgir den kjente årboka "State of the World" (norsk utg. "Jordens tilstand") og mange andre artikler og rapporter. Det meste av Worldwatch' stoff, men ikke alt, må en betale for å laste ned.

En delt verden
Hvert år fra 2001 til 2006 har norske medier kunnet meddele at "FN har kåret Norge til verdens beste land å bo i". Det er naturligvis litt påpyntet - den mellomstatlige organisasjonen FN hadde nok skapt leven i sin midte, om den begynte å uttale seg om hvilket medlemsland som var "best å bo i". Derimot har Norge i disse åra figurert som nr. 1 på "Human Development Index", som utarbeides av FNs utviklingsprogram UNDP. Denne indeksen bygger på landenes rikdom - målt ved bruttonasjonalprodukt per innbygger - gjennomsnittlig levealder, lese- og skrivekyndighet og andelen av barn og unge som er under utdanning.

I Norge er gjennomsnittlig levealder tett oppunder 80 år, så å si alle kan lese og skrive, så å si alle barn og unge går på skole, og BNP per innbygger, korrigert for lokal kjøpekraft, var $ 38.454 i 2004. I Niger, som var nr. 177 og sist på rankingen, var levealderen 44,6 år, 29 % kunne lese og skrive, 22 % av de unge gikk på skole og BNP per innbygger var, etter samme mål, $ 779 per innbygger - dvs. at folk i Niger hadde like mye å leve for hele året som nordmenn hadde per uke. På hvert enkelt område var det land som kom enda dårligere ut enn Niger. I nabolandet Mali kunne bare 19 % lese og skrive; i Swaziland - hardt rammet av AIDS - var levealderen 31,3 år, og verdens fattigste land, Sierra Leone, var BNP per innbygger $ 565.

Disse er ytterpunktene i det som, trass i all tale om "globalisering", ennå langt ifra er én verden. En legger merke til at landa som ligger i bunnen av alle rankingene er afrikanske. Afrika er ikke bare verdens fattigste kontinent, men også det som har opplevd minst økonomisk vekst i løpet av det siste halve århundret. Mens vi i Norge er fem ganger rikere enn vi var i 1960, er mange afrikanske land omtrent like fattige nå som da. Avstanden mellom "topp" og "bunn" i verden har med andre ord blitt større, ikke mindre. Mellom ytterpunktene finnes mange land som har et midlere inntektsnivå, og noen, deriblant Kina og India, der inntektsnivået er meget raskt økende, i det minste for betydelige deler av befolkningen. Allikevel var det i 2004 bare 70 av 177 land der inntektsnivået utgjorde så mye som 20 % av det norske. Verken Kina eller Inda var blant dem.

Forskjellene er store også når det gjelder ressurforbruk og bidrag til globale miljøproblem. I Norge bruker vi ca. 250 GJ (gigajoule) energi per innbygger årlig. Det er om lag en fjerdedel mer enn gjennomsnittet for de rike OECD-landa, og tre ganger verdensgjennomsnittet. I Afrika sør for Sahara, minus republikken Sør-Afrika, bruker man om lag 15 GJ årlig, og det meste av den energien er ved eller planterester. Hele denne regionen med 700 millioner mennesker bruker 160 TWh elektrisk strøm årlig. Norge med sine 4,7 millioner bruker 120 TWh - altså mer enn hundre ganger så mye per person. Nordmenn slipper ut 9 tonn CO2 årlig, som er litt over det dobbelte av verdensgjennomsnittet. Folk i Afrika sør for Sahara slipper ut ca. 0,3 tonn årlig.

Det betyr heldigvis ikke at valget står mellom bunnløs fattigdom og en klimakatastrofe. Dette nettstedet forteller om mange andre utveger. Det gjør på sitt vis også Human Development Report. Flere land med ressursforbruk lagt under verdensgjennomsnittet tilhører den øverste tredjedelen på denne rankingen. To eksempel - fra samme verdensdel men med vidt ulike politiske system - er Costa Rica og Cuba. I begge land er levealderen ca. 78 år. Lese- og skrivekyndigheten er hhv. 95 % og 99,8 %. Men i begge land er energibruken nærmere afrikansk enn norsk nivå - ca. 40 GJ per innbygger. Cubas CO2-utslipp per innbygger svarer til halvparten av verdensgjennomsnittet, Costa Ricas til mindre enn en tredjedel av verdensgjennomsnittet, og en sjuendedel av Norges. Forskjellen i levealder, som sier mye om dekningen av grunnleggende behov som mat, reint vann og nødvendig legehjelp, mellom Costa Rica og Norge er på 1,3 år. Forskjellen i ressursforbruk er av en ganske annen størrelsesorden.

Her kan du lese mer om globale fordelingsspørsmål:
Verdensbanken
Utgir bl.a. den årlige World Development Report, med informasjon som delvis overlapper den i kilden ovenfor, men som er mer innholdsrik når det gjelder økonomiske indikatorer. Denne, og deler (men ikke alt) av Verdensbankens materiale, må en betale for å laste ned.