Asplund, Johan: Teorier om framtiden. Stockholm, Liber 1979. 300s.
En professor i sosialpsykologi fikk i oppdrag av svenske forskningsmyndigheter å foreta en gjennomgang av moderne fremtidsstudier. Dels ville man ha belyst hvordan forskernes bilder av fremtiden preges av rådende tanker i samtiden, dels hvordan fremtidsstudier har bidratt til nye tanker innenfor vitenskap, samfunnsdebatt og politisk handling. Forfatteren makter på samme tid å være både grundig og særdeles underholdende i sin kritiske drøfting av blant annet ”dommedagsprofetier” (inkludert Roma-klubbens), teknologisk optimisme (inkludert Herman Kahns), scenariskrivning og Arne Næss’ utopiske (”i en icke förklenande mening”) økofilosofi.

Bergström, Sören & Mats Friberg: Vägar till framtiden. Stockholm, Sekretariatet för framtidsstudier 1987. 179 s.
Alle har ansvar for fremtiden, og alle har like stor rett til å delta i utformingen av den. Med dette utgangspunktet har forfatterne utarbeidet en metodologi for deltagende fremtidsstudier. ”VETA”-metodologien handler om å holde fire baller i luften samtidig: (Visjon, Empiri, Teori og Aksjon). Boken utgjør en rapport fra en svensk forstudie til det nordiske Alternativ Framtid-prosjektet. Forfatterne fant VETA-metodologien velegnet for et prosjekt som i tillegg til forskning skulle utvikle visjoner om en ønskelig fremtid og hjelpe frem aksjoner som kunne mobilisere folk til å skape den. Svenskene fikk aldri midler til å gjennomføre sin hovedstudie.

Brown, Lester et al.: Vital Signs 2002. The Trends That are Shaping Our Future. New York, Norton/London, Earthscan 2002. 192 s.
Boken inngår i en årlig serie fra Worldwatch Institute i Washington DC. I større grad enn instituttets langt mer kjente serie, “Jordens tilstand”, rettes her blikket fremover. Ved hjelp av tekst og lett forståelige diagrammer gir boken mer enn 50 eksempler på langtidstrender som kommer til å innvirke på hvordan kloden vår vil se ut i fremtiden. Blant temaene er mat, landbruk, energi, økonomi, transport, miljø og det militære. Det tas videre opp en del viktige internasjonale trender som nasjonale og internasjonale statistikkbyråer har en tendens til å utelate; alt fra sykkelproduksjon til vold mot kvinner.

Brundtland, Gro Harlem (leder): Vår felles framtid. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Oslo, Tiden 1987.
Fire års arbeid lå bak denne sluttrapporten, som ble toneangivende for den internasjonale debatten om miljø og utvikling i årene som fulgte. Rapportens betydning lå ikke først og fremst i at nye tanker var blitt tenkt, men i at det hadde lykkes å samle en bred og prestisjefylt FN-kommisjon bak konklusjoner om nødvendigheten av en økologisk nyorientering. Rapporten henvendte seg til regjeringer og internasjonale organisasjoner, til næringsliv og arbeidstagerorganisasjoner, til frivillige organisasjoner og til enkeltmennesker. Diskusjonene rundt rapporten munnet ut i den store Verdenskonferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992, der blant annet den globale handlingsplanen Agenda 21 ble vedtatt av de 117 stats- og regjeringssjefene som var til stede.

Dahle, Kjell: Forsøk for forandring? Alternative veier til et bærekraftig samfunn. Oslo, Spartacus 1997.
Miljøbevegelsen påstås å ha vært for opptatt av alt som er galt, og for lite opptatt av hvordan den skal klare å nærme seg sine mål. Praktiske forsøk på å prøve ut nye løsninger i lokalsamfunnet hevdes å ha vært undervurdert. En rekke eksempler er med på å vise hvordan sosiale og økologiske forsøk kan gi viktige bidrag til en kursomlegging. Videre presenteres fem ulike hovedstrategier for hvordan vi kan komme oss fra der vi er og i retning av et bærekraftig fremtidssamfunn (Reformistene, De utålmodige revolusjonære, De tålmodige revolusjonære, Grasrotkjemperne og Tordenskiolds soldater). Boken ble til som et samarbeidsprosjekt mellom ProSus (Program for Research and Documentation for a Sustainable Society) og Stiftelsen Idebanken.

Dahle, Kjell & Pål Strandbakken (red.): Om fremtidsstudier. I spillerommet mellom vitenskap og politikk. Oslo, Alternativ Framtid 1991. 283 s.
Denne artikkelsamlingen gir innblikk i fremtidsstudier som et internasjonalt fenomen, i tillegg til å presentere det norske Alternativ Framtid-prosjektet. Dette statsfinansierte prosjektet arbeidet på 80- og 90-tallet med å vise veier mot en fremtid der sosiale mål og ressurs- og miljøhensyn er viktigere enn materielt og økonomisk nivå. Blant bidragene er en artikkel om deltagende fremtidsstudier med fokus på Idebanken I Praksis; en bit av Alternativ Framtid som skulle bli kimen til Stiftelsen Idebanken. Andre artikler omhandler blant annet kvinners fremtidsbilder samt metoder, litteratur og organisasjoner innenfor fremtidsstudietradisjonen. Johan Galtung har skrevet forordet.

Dammann, Erik: Ny livsstil – og hva så? Oslo, Gyldendal 1976. 218 s.
Resultatene fra tre globale fremtidsstudier igangsatt av Roma-klubben er med på å danne grunnlaget for et optimistisk fremtidsbilde. De viktigste av dagens sosiale og økologiske problemer er her blitt løst. I ti punkter drøftes de skrittvise forandringene som må til for at en slik fremtid skal kunne bli mulig. Så vel holdningsendringer på det personlige planet som strukturelle endringer inngår. Her og nå-tiltak som kan få prosessen i gang, presenteres også. Herunder å skaffe mennesker og midler til utforskning og planlegging av en alternativ utvikling. Dammann var senere blant initiativtagerne til Alternativ Framtid-prosjektet, som Stiftelsen Idebanken sprang ut ifra.

Eckblad, Gudrun: Det andre landet. Rapport fra en fremtid. Oslo, Solum 1986. 251 s.
Her beskrives fremtidslandet Aipotu (kan leses bakvendt). Der råder helt andre holdninger, prioriteringer og handlinger enn hva vi er vant med. Den grunnleggende tanken bak samfunnsutviklingen i Aipotu er at evnen til trivsel og livskvalitet grunnlegges i barndommen. Derfor står barna og deres oppvekstkår i sentrum for all oppmerksomhet. Landet preges videre av nye kjønnsroller, et annerledes bylandskap og en høyt utviklet datateknologi underkastet sosiale behov og økologiske hensyn. Denne utopiske fortellingen, skrevet av en psykolog tilknyttet Alternativ Framtid-prosjektet, har form av en rapport skrevet av en utsendt tjenestemann fra landet Bykrat.

Ekins, Paul (red.): Fra vekst til utvikling. En grunnbok i ny økonomi. Oslo, Cappelen 1992. 192s.
Denne rikt illustrerte guiden gir innblikk i hva det betyr å se økonomien i et "helhetlig, globalt perspektiv”. Ny-økonomene er mot jakten på økonomisk vekst, målt i bruttonasjonalproduktet. De avviser ikke all vekst, men krever at økonomien holdes i stadig strammere tøyler gjennom begrensninger som gjør den forsvarlig i et økologisk fremtidsperspektiv. Som universitetsforsker i økonomi kan Ekins angripe tradisjonelle økonomer innenfra, samtidig som han er opptatt av å bruke legmannsspråk. Overgangen til en ny økonomi skal ikke skje ovenfra som følge av lovgivning. Folk oppfordres til å ta del i et systemskifte her og nå, som produsenter, forbrukere, investorer, familiemedlemmer, venner og naboer.

Godet, Michel: Creating Futures. Scenario Planning as a Strategic Management Tool. London, Economica, 2001. 269 s.
Et scenario beskriver en mulig fremtid og veier som kan føre frem til den. Denne boken gir folk valget mellom fem måter å møte en uviss fremtid på. Strutsen stikker hodet i sanden, og godtar de endringene som kommer. Brannslokkeren venter med å handle til alarmklokkene ringer. Forsikringstageren forbereder seg på de farene han er sikker på finnes. Den offensive tenker nytt, og handler for å provosere frem ønskede endringer. Den fremsynte har litt av både brannslokkeren, forsikringstageren og den offensive i seg, men har fremfor alt et våkent blikk for hva som kan skje fremover. Godet er professor i fremtidsstrategier ved Conservatoire National des Arts et Metiers i Paris, og har vært en nøkkelperson under utviklingen av scenarier som metode. Han viser hvordan scenarier kan brukes i utarbeidelsen av handlingsplaner innenfor så vel bedrifter som organisasjoner og offentlige myndigheter.

Gore, Al: Earth in the Balance. Forging a New Common Purpose. London, Earthscan, 2000. 408 s.
Denne boken ble opprinnelig utgitt mindre enn et år før forfatteren ble USAs visepresident i 1993. Konklusjonen på hans analyse er at det å redde vårt globale miljø må bli det sentrale organisasjonsprinsippet for vår sivilisasjon. Han foreslo en ny global Marshall-plan, med fem strategiske mål. Disse er stabilisering av verdens befolkning, utvikling av en mer hensiktsmessig teknologi, en ny global "eco-nomics", en ny generasjon av internasjonale avtaler og et nytt utdanningssystem. Alt tilpasset målet om å sette hensynet til miljøvern først. Boken ble gitt ut på nytt ved årtusenskiftet, med forord fra en langt mer erfaren Gore som fortsatt hevder de samme ideene.

Hur ska Sverige må år 2020? Framtidsscenarier över Sveriges miljö. Solna, Naturvårdsverket 1993. 128 s.
Er Sverige på vei mot en miljøkatastrofe? Eller går det fortsatt å redde miljøet for kommende generasjoner? Dette var hovedspørsmålet som ble stilt i denne rapporten om miljøsituasjonen i Sverige i 2020. Tre scenarier beskriver ulike retninger som utviklingen kan tenkes å ta når det gjelder for eksempel drivhuseffekten, osonlaget, sur nedbør, miljøgifter og vannforsyning. Hovedkonklusjonen er at oppfølging av eksisterende miljøavtaler ikke er tilstrekkelig for å unngå ytterligere forverring av natur, kulturlandskap og miljøskapte helseproblemer. Rapporten rettet seg mot så vel beslutningstagere som forskning og undervisning. Den ble fort en viktig referanseramme innenfor offentlig planlegging.

Jungk, Robert: Modets prinsip. Stridsskrift mod resignationen. København, politisk revy 1988. 119 s.
Boken begynner med følgende setning: "Et spøkelse går gjennom verden: Resignasjonens spøkelse." Jungk så det som selve sin livsoppgave å få folk til å møte store utfordringer med pågangsmot i stedet for med resignasjon. Gjennom et langt liv nektet han å godta at det fins trender som er umulige å påvirke. Vi påstås å være langt mer avhengige av den aktuelle tidsånden enn vi er villige til å innrømme. På samme måte som folk i middelalderen lot seg prege av religiøse plikter, er også vi underlagt begrensninger som gjør det vanskelig å forestille seg radikalt annerledes fremtider. Jungk anbefaler langt bedre utnyttelse av kunstnernes spesielle kreativitet når det gjelder å finne på, skissere og forme annerledes bilder av fremtiden, samt satsing på praktiske sosiale og økologiske forsøk som kan vise vei. Stiftelsen Idebanken og tilsvarende institusjoner i andre land har blitt til i hans ånd. Idebanken er æresmedlem av Robert Jungk-stiftelsen i Salzburg.

Jungk, Robert & Norbert R. Müllert: Håndbog i fremtidsværksteder. København, politisk revy 1989. 160 s.
Her presenteres en metode for hvordan folk flest kan være med på å utvikle fremtidsbilder som er både mulige og ønskelige. Kritikkfasen, fantasifasen og virkeliggjøringsfasen er hovedstegene som ender opp i konkrete utopier og sosiale oppfinnelser. Eksempler gis på hva slags praktiske resultater som er oppnådd ved hjelp av metoden, og på positive endringer som har skjedd med personer som deltar. (”Walesa-effekten” er uttrykket som brukes for å illustrere hvordan folk plutselig kan demonstrere kreativitet og lederegenskaper som har vært godt skjult.) Fremtidsverkstedene ble utviklet av Jungk som et instrument for å motvirke resignasjon blant dem som ønsker en annen samfunnsutvikling. I Norge praktiseres metoden blant annet av Stiftelsen Idebanken.

Jungk, Robert & Johan Galtung (red.): Mankind 2000. Oslo, Universitetsforlaget/London, Allen & Unwin, 1969. 368 s.
Denne boken baserer seg på den første store internasjonale fremtidsstudiekonferansen, som ble arrangert av Fredsforskningsinstituttet i Oslo med 70 deltagere fra tre kontinenter. Deltagerne mente at fremtidsforskningen, som hadde vært dominert av militære oppdragsgivere, burde tas i bruk i kampen mot andre ”fiender”, slik som sult, mangel på utdannelse og voksende fremmedgjøring. Jungk og Galtung advarte mot at det nye feltet i stedet tas i bruk av maktgrupper som ønsker å kolonisere fremtiden. Konferansen la grunnlaget for etableringen av World Futures Studies Federation, der Stiftelsen Idebanken tar del.

Meadows, Donella H. m. fl.: Hvor går grensen? Oslo, Cappelen 1972. 196 s.
Denne klassiske bestselgeren (9 millioner eksemplarer fordelt på 29 språk) var den første miljørapporten bestilt av Roma-klubben. Et internasjonalt forskerteam ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) undersøkte fem grunnleggende faktorer som kan bestemme grensene for videre vekst på jorden; befolkningsøkningen, jordbruksproduksjonen, tømmingen av råvarekildene, industriproduksjonen og forurensingen. Gruppen matet en global modell med data om disse faktorene og undersøkte verdenssamfunnets oppførsel frem til år 2100 under skiftende forutsetninger. En hovedkonklusjon var at datidens veksttrender ville sprenge alle grenser i løpet av drøyt 100 år. Gruppens omstridte råd var en drastisk kursomlegging i retning av et likevektsamfunn.

Meyer, Niels M., Kresten Helveg Petersen & Villy Sørensen: Oprør fra midten. København, Gyldendal 1993. (2. udgave.)
Denne bokens kjempesuksess på slutten av 70-tallet viste at det fortsatt var mulig å skape bred debatt omkring alternative samfunnsvisjoner. Forfatterne – en fysikkprofessor, en tidligere Venstre-statsråd og en fremtredende essayist – analyserer svakhetene ved det eksisterende samfunnssystemet, beskriver sin utopi om et humant likevektsamfunn og drøfter midler for å komme frem til målet. En hovedide er innføringen av en garantert minsteinntekt. Boken solgte mer enn 100.000 eksemplarer bare i Danmark. Boken ble oversatt til en rekke språk, blant annet norsk. I denne utgaven foretar forfatterne et lite tilbakeblikk.

Myrdal, Alva (leder): Att välja framtid. Stockholm, Statens Offentliga Utredningar 1972.
Det mest grunnleggende motivet for fremtidsstudier er å kunne forme fremtiden i stedet for passivt å la den utformes for oss. Denne offensive holdningen lå til grunn for denne tidlige utredningen som skulle gi råd om utviklingen av fremtidsstudier i Sverige. Boken understreker betydningen av demokratisk kontroll over samfunnsutviklingen, og hvor viktig det er å presentere flere alternativer. Hovedforslaget i utredningen var opprettelse av et nytt statlig organ. Dette kom til året etter, og ble kalt Sekretariatet för framtidsstudier. I dag videreføres virksomheten gjennom Institutet för framtidsstudier i Stockholm.

Robertson, James: The Sane Alternative. A Choice of Futures. Oxon 1983. (Revidert utgave.) 156 s.
Forfatteren presenterer fem alternative scenarier for perioden frem til år 2010. Disse er “Business as Usual", "Disaster" (gi opp på forhånd), "Autoritær kontroll", "Hyper-Expansionist (HE) Future (enda større leketøy og mer important jobber for gutta) og “The Sane, Human, Ecological (SHE) Future" (et desentralisert alternativ der vekstens grenser ikke er tekniske og økonomiske, men sosiale og psykologiske). Mesteparten av boken handler om SHE-scenariet og hvordan det kan utvikles videre. Robertson var blant initiativtagerne til New Economics Foundation i Storbritannia og til de alternative toppmøtene i forbindelse med møter mellom verdens rikeste land (G7 og G8).

Slaughter, Richard A.: Knowledge Base of Futures Studies. Victoria (Australia), DDM Media Group 1996/2000. Volume 1-4.
Poenget med dette firebindsverket er å skaffe en bred verdensomspennende oversikt over fremtidsstudiefeltet. Første bind tar for seg hvordan feltet oppsto og drøfter noen av de sosiale, kulturelle og historiske årsakene til at dette skjedde. Annet bind presenterer ulike institusjoner innenfor feltet samt de viktigste metodene som blir brukt. Tredje bind tar for seg nye retninger, og ser på utsiktene for videre utvikling av feltet i det 21. århundre. I fjerde bind presenterer “futurists” fra hele verden seg selv og sine ideer. Richard Slaughter er professor i social foresight og president i World Futures Studies Federation. En “Millennium-utgave” av de fire bindene kan bestilles på CD Rom.

Theobald, Robert: Reworking Success. New Communities at the Millennium. New Society Publishers, Gabriola Island (Canada)/Stony Creek CT 1997. 119 p.
I en bok skrevet kort tid før han døde, presenterer forfatteren "de nødvendige suksesskriteriene for det 21. århundre". Disse er økologisk helhetstenkning, effektivt deltagerdemokrati og sosial samhørighet. Slike nye prioriteringer kan ikke slå gjennom ved hjelp av politiske maktskifter på toppen, men på det personlige planet, i små grupper og i lokalsamfunn. Theobald har ingen tro på folk som mener å ha full oversikt over hva som er viktig. Han anbefaler å se virkeligheten som et impresjonistisk maleri, som verken er fullført eller viser alt. Mønstrene man får øye på avhenger av måten man betrakter det på. En slik tilnærming gjør det mulig å finne felles løsninger for fremtiden til tross for ulike utgangspunkt, noe som må til for å komme ut av dagens låste situasjon. Forfatteren etterlyste større anerkjennelse av små, positive steg som skjer i praksis på lokalplanet.