(Tegning av Rolf Erichsen, tidligere bibliotekar i Idébanken)

STADIG I FORKANT

Da fremtidsforskeren, fredsforkjemperen og verdensborgeren Robert Jungk døde sommeren 1994, var det førstesidestoff i en rekke aviser på kontinentet. En Berlin-avis brukte brorparten av førstesiden på selve nekrologen. Og dette gjaldt en mann som ikke hadde bodd i Tyskland på mange år.

Slikt er ikke dagligdags. Særlig ikke når avdøde aldri var i nærheten av maktens tinder. Hva var det så ved denne 81-åringen som likevel ga nyheten om hans død så sterk gjennomslagskraft? Det kan være vel verdt å reflektere over også i Norge. Og ikke bare fordi Oslo ble arenaen, da Jungk i 1967 lyktes i å få i stand den første verdenskonferansen for fremtidsstudier.

En hovedforklaring er nok hans evne til gjennom et langt liv stadig å ligge i forkant med sin tenkning. Robert Jungk beskjeftiget seg med store samfunnsutfordringer lenge før de var anerkjent av flertallet. For så å inspirere folk til innsats som samfunnsborgere.

Denne mannen aksepterte aldri påstander om at vi står maktesløse overfor trender som synes umulige å påvirke. Hans poeng var ikke å filosofere over fremtiden, men å nå frem med budskapet om at fremtiden er noe vi skaper selv gjennom våre handlingsvalg. Derfor mislikte Robert Jungk merkelappen "fremtidsforsker". Selv om den de siste 30 årene var hans inngangbillett til media.

Noen stikkord er på sin plass om denne mannen hvis livsoppgave var å få folk til å møte utfordringer med pågangsmot i stedet for med resignasjon. Født i Berlin som sønn av jødiske teaterfolk. Arresteres etter Hitlers maktovertagelse for å ha revet ned nazistiske plakater på Universitetet. Flykter til Paris, og studerer ved Sorbonne. Tar seg illegalt inn i Tyskland igjen. Må flykte på ny, denne gangen til anti-nazistisk arbeid i Praha og Zürich. Arresteres i 1943 i etter avisartikler altfor tøffe for forsiktige sveitsere.

Åtte måneder i sveitsisk fengsel bruker han på sin doktorgradsavhandling. Etter løslatelsen er han korrespondent for den britiske avisen Observer, samt kontaktperson for amerikansk etterretningstjeneste. Ved krigsslutt drar han til USA, og blir i 1950 amerikansk statsborger.

Boken "Fremtiden er begynt" kommer i 1952 (oversatt til norsk året etter). Den er et oppgjør med amerikansk atomindustri, og en advarsel mot følgene av en ukritisk teknisk-industriell utvikling. Alt på 50-tallet peker han mot en forestående økologisk krise. På 60-tallet blir han nøkkelpersonen i et verdensomspennende nettverk for alternative fremtidsstudier, i kontrast til det militærindustrielle kompleks' laboratorier.

Mot slutten av 60-tallet vender han tilbake til Berlin, til et æresprofessorat og forelesninger over teknologisk utvikling. Samtidig fortsetter han kampen mot atomindustrien, og blir en sentral figur i europeisk fredsbevegelse. Siste stoppested er Salzburg, der han blir æresborger og etterhvert stifter et internasjonalt fremtidsbibliotek med støtte fra stat og kommune. 79 år gammel får han seks prosent av stemmene som De grønnes presidentkandidat i Østerrike i 1992.

Det er ikke lett å skjønne at dette bare var ett liv. Likevel kunne listen over arenaer og aktiviteter ha vært gjort adskillig lengre. Selvbiografien, som kom i fjor, kalte han betegnende nok "Trotzdem" (likevel). Som gravskrift, ba han i sin tid om følgende: "Dette var en mann som forsøkte seg på svært mye. Og fikk til noe av det."

Som presidentkandidat, var kampen mot østerriksk EU-medlemskap hovedsaken. Sin motstand begrunnet han med kulturelle og miljøpolitiske hensyn. Dessuten trakk den gamle fredsforkjemperen helt andre konklusjoner av Murens fall enn mange andre.

Etter 1989 så han det som enda viktigere å holde på Østerrikes nøytralitet. For etterhvert som skillet mellom øst og vest ble visket ut, fryktet Jungk enda sterkere motsetninger mellom de rike landene i nord og de fattige i sør. Og da ønsket han ikke å fremme blokker som forsvarer de rikes interesser.

Det var ingen lettvint trendrytter som i sommer ble stedt til hvile på den jødiske kirkegården i Salzburg. Og en del av hans ideer kan vise seg enda mer anvendelige når vi stiger inn i et nytt århundre. Kanskje ikke minst hans oppfinnelse "fremtidsverksteder".

Heller enn å la eksperter utveksle spesialkunnskap, fikk Jungk alle typer folk til å drøfte sine problem i grupper ved hjelp av en metode som stimulerer fantasi og kreativitet. Resultat: helt nye ideer og dermed nye fremtidsmuligheter. Slike verksteder har lenge vært en suksess i Danmark. De siste årene har Stiftelsen Idebanken sørget for å følge opp i Norge. Deler av Robert Jungks boksamling finner seg i Nasjonalt senter for bærekrafts bibliotek. I 1999 ble Stiftelsen Idebanken æresmedlem av Robert Jungk-stiftelsen i Salzburg.

Les mer om og av Robert Jungk:
* Jungk, Robert: Modets prinsip. Stridsskrift mod resignationen. København, politisk revy 1988.
* Jungk, Robert & Norbert R. Müllert: Håndbog i fremtidsværksteder. København, politisk revy 1989.
* Jungk, Robert: Trotzdem. Mein Leben für die Zukunft. München/Wien, Carl Hanser 1993.
* Jungk, Robert & Johan Galtung (red.): Mankind 2000. Oslo, Universitetsforlaget/London, Allen & Unwin, 1969.
* Katalog der Hoffnung. 51 Modelle für die Zukunft. Utgitt av Robert Jungk og Internasjonalt bibliotek for fremtidsspørsmål i Salzburg. Frankfurt, Luchterhand 1990.
* Die Triebkraft der Hoffnung. Robert Jungk zu Ehren. Weinheim/Basel, Beltz 1993.